Polakker

 

Jeg føler polakker ser på folk annerledes enn jeg. De ser og oppfatter forskjellig, de ser på meg og merker seg språket mitt og uttalen og tenker sitt.
Av og til blir jeg oppfatta som polsk. Konsentrert viser det seg som en greie hvor de smiler et bestemt smil, jeg er en av dem, oppfatter jeg dette som, så kan de senere oppfatte at jeg ikke kan språket godt nok, de stusser, de mener de dermed har gjort en feil, det stopper opp, dette liker polakkene dårlig.
Oczywisty, øyensynlig, selvfølgelig, jeg ser et godord, som nå kommer en del til meg, noe, jeg føler meg i sving med å klare det viktige, nemlig å få dem i tale skikkelig.
De tviler litt på meg, men lar nå ofte nåde gå for rett, okay, da!
Polakker bestemmer seg. Det er et karaktertrekk, du må få tillit, det er ikke gjort i en fei.
Bestemmelse, polakker bestemmer, de er bestemmende, og det første som da skjer er å bestemme seg til om de vil snakke med deg skikkelig, ta deg på alvor.
Det går fort, det skjer omtrent i en brøkdel av et sekund, jeg føler meg så sikker på dette at ingen vet, at dette med bestemmelse er veldig viktig for polakker, du må bli inkludert, og det skjer målbevisst, dersom de er usikre, vil de spørre deg ut en stund først, en tid, inntil de til slutt foretar en beslutning, om han eller hun er god eller ikke god.
Jeg ser, polakker kategoriserer folk.
I krig ligger dette i om du blir ansett kampdyktig eller ikke, en av oss, en til å stole på, mye ligger fortsatt der. Er han kul? Står hun på vår side?
En av oss? Det er det sentrale i slike sammenhenger, og i profesjoner, man kan bli kasta fra et yrke, fratatt bevillingen til å drive som advokat, lege, man følger ikke mønsteret, det hevdvunne tankemønsteret, dette er en greie folk har fått for seg, at en lege kan bli ansett som kvakksalver, for eksempel.
«Vi anbefaler i dag...............» Polecamy, som de sier på polsk, skriver utenfor kafeer, dagens rett, jeg føler meg til stede i denne virkeligheten, harver ikke over dette, dermed kommer kasus i språk inn i bildet, på finsk og ungarsk er det 20 kasus, pluss minus, polsk har sju, som gresk, latin, tsjekkisk, russisk, tysk har fire.
In vino veritas, aber in bier gibt es auch etwas, ja, vits, da må man forstå tysk, og kjenne til denne latinske devisen, in vino veritas, jeg føler meg på trygg grunn her, for her ligger et rim, et ordspill, som man må kunne tysk for å verdsette skikkelig, det kan jeg.
Karl den store ble keiser år 800, viktig årstall, da kom den europeiske enhetskultur, med paven som garantist, fredelig, noe hadde skjedd, det verdslige og det åndelige spilte på lag, og vi hadde forskjellige maktområder mellom kirke og stat, som ble middelalderen, videre er jeg her i flukt med en teologisk virkelighet, sekulariseringsteologi mot Dietrch Bonhoeffer, som sa at vi må leve som om Gud ikke fantes, henimot det moderne mennesket som bestemmer helt selv, er fri og naken i ethvert valg det gjør, jeg.
Jeg føler polakkene ikke er slik, de skal definere seg, dermed andre, de er polakker og katolikker, det er det vanlige, det overveldende flertall er slik, diskursen går på dette, og du blir spurt om du kan godta dette, greit for meg.
Det er deres identitet, deres fokus, viktig sak for dem, for tiden, de er polske, dermed katolikker, det henger organisk sammen, rett og slett, blant folk, ikke til å skille i det hele tatt nei.
Svært få er ikke på den vibben.
Da lider man skibbrudd, jeg kan ikke prate rent, jeg kan ikke prate selvfølgelig i dette, oczywisty, nei, jeg er dermed klar for å bevege meg mer inn i dette, tenke, føle meg fram, til dette språket som ikke holder vann, rett og slett, jeg bygger hus, nettverk, med venner, nye venner, vil knytte dem til meg, de jeg møter, en og en.
Jeg sitter på kafé, her er en jente, en kandidat til å blis kjent med, hei, nei, hun er fjern, skal gå, ser det ut til, i en annen verden, har et annet fokus, det må jeg respektere, selvfølgelig, kafeen blir tom, det kan komme andre, jeg forholder meg til barpersonalet, smiler litt, av og til, en grei sak, kontakt, så kan man snakke.
Jeg levendegjør denne virkeligheten, møter en jente som snakker engelsk, som bor i Norge, er polsk, det interesserer, jeg har dermed fått ferten i noe, what's in it for them, jeg må ha noe å tilby.
Jeg vil bli kjent med polakker, men de må ville bli kjent med meg også, i likeverd.
Da tar jeg meg sammen, slapper av, maser ikke på dem, møter må skje spontant, rolig, her og der, nå sakner jeg polsk kontakt, og internett. Dette er meget viktig for meg, kunne kommunisere ut av rommet jeg er i, når det butter der jeg er, jeg føler meg alene da, blir var en jente som jobber her, relaterer til henne, hu, bak disken, hun smiler og ler med venninne, et annet sted, hører jeg, vi hvisker litt i baren og blir venner.
Ta kontakt, ja, det har skjedd, på følelsen, vi kan finne ut av ting sammen, lure på mer, være, venner, hun er søt.
Så kommer andre stengsler, ting i det polske samfunn, familie utdannelse, lønn, lønsnivå, abort er forbudt, ja, jeg føler meg til stede i dette verdensfjerne som er Polen, slikker sårene mine, slikker meg om munnen, tenker, på hun her, etterpå, hvor ble hun av, på forsorg?
Ble hun utstøtt fordi hun snakka med meg? Likte meg? Hun ble borte og viste seg ikke, er jeg regna som skadelig for Polen? Tror de jeg er hemmelig agent? Faen veit, jeg er hvertfall ikke polakk, som de sier, heller ikke lege, som jeg har vært, nei, heller ikke teaterprofosjonell, for jeg tjener ikke penger på dette, men jeg er meg selv kan lege folk og er teatermann på min hals, når det gjelder, både skuespiller, manusforfatter og regissør, jeg ser dette er viktig.
Du må bli anerkjent i en klan, inkludert, for å komme deg innafor, blant leger og polakker og prester og skuespillere og forfattere, trist, noen må gå god for deg, like deg, og vi må bli ett, i en viss forstand, i et politisk parti, liksom.
Jeg knerter en flaske eplesider og drikker den, gir den ikke til duene, språkløs kommunikasjon, jeg blir oppfattet som vanlig menneske, ren.
Det var norsk fiskerestaurant her, nå borte, vekk, det var russisk myndig kafé her, borte, videre skjer slikt, over tid, sånn sett, men dette er trist sett med mine øyne, jeg var på de to stedene noe og likte meg skikkelig, uff.
Wisniowy Sad, russisk restaurant, kafé, med hjemmekos, den må virkelig ikke bli borte, men den er der og lever, regner jeg med, Balaton, ungarsk restaurant, jeg ser mitt nettverk bli til på dette og ser Polen som et arnested for verden.
Jeg inkluderer dem, de inkluderer meg, slik skjer det.