Hele Polen

Cała Polska, det er for meg et lappeteppe den polske tenkningen, avdekker man noe, kommer det noe nytt under. Misforståelse, nieporozumienie, et ord, som halter, for meg, gir mening, polakker er flinke til å misforstå deg, de mener noe om deg som de kjører hele tiden og det er det.
Verden er Polen, alt utenfor fins ikke, bare avgrunn, landet Tyskland heter Niemcy på polsk, betyr «de som ikke snakker», Ukraina på andre siden, betyr «de som ligger utenfor verdens ende».
Minnes før 1970, der man snakka om at nord for Sinsenskrysset fins bare eskimoer, sør for Drøbak fins bare degos. Oslo.
Tilsvarende. Før pakistanerne kom var det slik i Tigerstaden, mentaliteten fins fortsatt, som i Polen.
Man ser «blidt» på utlendinger, men de er ikke mennesker.
Velvillig, liksom, men flirer av dem hele tiden, ikke minst bak deres rygg, sladrer om dem og slår vitser om dem, noe som kan anta ren rasisme, til tider, fremmedhat, før 1970 var nordlendinger mest hata i Oslo, av en eller annen grunn, på leilighet til leie sto det gjerne PS ikke nordlendinger.
For lite tematisert, Oslofolk trenger noen å hate, den sist ankomne innvandrergruppa.
Hm. Franskmenn nekter å snakke engelsk, for Paris er verdens sentrum, finner nekter å prate svensk.
Jeg ser inn i denne mentaliteten, der man vitser om andre, greit, svenskevitser er morsomme, det sier noe, og finskevitser, man vitser om folk for å nærme seg dem, kosemobbing. Det vet jeg, jeg kjenner nå svensker og finner og samer bra, har ikke det behovet for å vitse om dem lenger.
Jeg vitser om polakker, gi en polakk en arbeidsinstruks, og du har en venn for livet
Dikt
Det eneste
polakker
er uenige om
er hvorfor
alt går til helvetet.

Laga i går, på pub, jeg flirer. Sånn er det, men ikke dermed sagt at alle polakker ER sånn, men denne min intuitive oppfattelse har absolutt noe for seg ja, nå.