Polen kan virke som en pakke, som du må godta eller la være. Her er vi ved et kjernepunkt, enten er du med oss, eller er du mot oss. Jeg godtar ikke det. Jeg er ikke patriot eller det motsatte, jeg skal bli kjent med menneskene.
Full pakke! Et uttrykk i Norge, full pupp, nei, jeg driter i dette, vil snakke rolig med folk, alltid.
Dermed blir de ikke blide, for de skjønner ikke dette, at dette er mulig. Tro du meg, så ille er det i dette landet, enten liker du Polen, eller du gjør det ikke, so be it. Sorry.
Jeg har ikke noe forhold til «Polen». En fiktiv størrelse.
Dette er terroriserende, jeg merker det hele tiden, etter alle støvleskafter og solemerker, her jeg er nå, overalt, blant alle mulige politiske avskygninger og emigranter, surt.
Hvordan leve i dette, hvordan bryte opp dette, ved å vitse, ved å være seg selv, leve, og så videre, dette har jo ingen interesse, snakk med meg, eller la være.
I Polen er det «snakk med OSS eller la være». Farlig ting det der, Polen er jo bare en nasjon som alle andre, som Norge, jeg ser inn i dette landet og smiler rolig, inviterer til samtale.
No comments:
Post a Comment