17. mai i Polen

 

Tanketom, en følelsesstrøm kommer, det er noe som mangler. Jeg dro fra Oslo tidlig i dag morges, før 8, fikk sett tidlig morgen på Oslo S, videre har det seg slik at Norge er glemt. Så kom memory lane, jeg føler sorg. Har sveket Norges sak. Uff, skyldfølelse i mengder, kjemper mot demoner nå. Hva da. Den norske vikingkrafta, som viser seg i Norge som fyllefest, fylleslag, massevis av folk i gatene og på by'n, et sjøslag uten grenser, dermed kommer perspektivet inn, at man forstår Norge slik, som denne låta om Seiegrunnen, kamp om fiskeplassene, nei, jeg ser dette er det dypeste alvor, kamp om tomtene i dette karrige riket
So let han uvitet bak i ongi. Eg vart so glad, eg tok til å kvad', eg rådde grunnen aleine.
Mozart spilles ikke i Norge 17. mai. Det er Edvard Grieg, Chopins elev. Man hører.
Relatere, jeg er ikke i Kina, for å si det på den måten, det fins kontaktpunkter.
Nasjonalromantikk som i Polen, fra samme tid, tidlig 1800-tall, Europa.
Videre er Norge tannløs, som stormakt, som Polen, det er likt.
Ingen stormaktsambisjoner, det ligger der såvidt i Polen, ikke i Norge, men noe, fra Noregsveldet. Da vi eide hele Nordsjøen og landene omkring.
Skandinavien über Alles.
Skål!
Man nærmer seg noe her, som er den norske folkesjelen, på første klasse, et minne om storhet, vise fram barn i front, militaristisk, på fotballbanen, det skal bli din bane! Norge tenker fremtid, vi produserer barn for en gang i fremtiden komme til heder og verdighet igjen. Til kamp!
Vi ser den norske fylleatferden, i fyllebeltet i nord i verden, vi skal ta dem! Drekka! Norske kvinner og menn til blods!
Blodets bånd ja, javisst! Slekta skal vise seg fram! Våre gutter og jenter! Vi ser det i vår maniske fremmedfrykt, nå før valget, ikke kødd med oss, vi vil vinne!
Så kommer motstanden, utpå kvelden, dagen derpå, 18. mai, som er like viktig, det gikk ikke denne gangen heller, slukøret går man på jobb og er deppa som få.
Jeg ser dette.