Det umulige Polen

I og med at dette landet består av mennesker som deg og meg, er de mulige å forstå, selvfølgelig, videre er det meg bekjent ikke forskjell på mennesker på noen som helst måte, dessverre, men det er noe som er lettere å relatere til enn andre ting, slikt som dans, musikk, bilde, videre er dette med språk det som mest hemmer, hele tiden, av en eller annen grunn.
Praktisk arbeid da er å søke det som er felles, en forståelse, på hvilket som helst område, sånn som på trikken, i passkontrollen, i en butikk, på gata, føle noe som linker, noe som skaper fred, fornuft, fellesskap.
Polen er en grusomt egosentrisk nasjon, sannsynligvis den verste i verden, tror jeg i øyeblikket, det er interessant og det kan man lære av, på seg selv kjenner man andre, vites, slik at min egen egosentrisitet blir bevisst, på min familie og mitt land.
Jeg ser dette er veien å gå, man må forandre seg selv, man kan ikke forandre andre.
Jeg går dermed i meg selv, krig på kniven, der jeg kommer av, med en fiende, som jeg ikke skjønte noen verdens ting av, nei, men jeg måtte bli på den krigen, eller dø, rett og slett, uten et credo om denne krigen daglig ville ingen snakke med meg, dersom jeg ikke nevnte krigen en dag ble det ansett som uhyre suspekt, jeg ser.
Sånn er det i Polen også, en absurd situasjon, dersom du ikke hele tiden sier at du ikke liker russere, vil ingen snakke med deg.
Så man definerer seg ut fra hvordan man IKKE er.
Et fiendebilde trengs for å kunne føle seg som et godt menneske.
Jeg ser videre inn i dette, det er mer, en uforstand kommer til meg, et utyske er jeg, mot folk, ser jeg, for jeg ser dem inn i øynene med ild, sur og grinete fordi de ikke forstår meg, forstår min situasjon som uopplyst om det polske språk, da er de som hunder, lukker seg overfor meg, jeg får ikke innsyn i deres kultur, nei, dette er meget instruktivt i forhold til det dumme kravet om at innvandrere må lære seg norsk, for dersom nordmenn ikke er åpne for dem, er det ikke mulig å lære seg norsk, bli som oss! Og vi skal høre på deg.
Fremmedfrykt er dette, noe jeg selv er meget omtåket av, på meg selv, dette er ikke lett, hadde jeg vært i England hadde dette ikke vært noe som helst problem, jeg kunne snakka med hvem som helst og gått inn i kulturen, og trivdes, som i USA, på meg selv, i Tyskland rimelig bra, men i Polen ikke.
Jeg ser videre inn i dette problemkomplekset og er dermed ikke surmulende lenger, for jeg ser hva som er saka.