Filosofi

I begynnelsen var følelsen. Der starta alt. Noe dypere fins ikke, følelsen for hva som er riktig og galt, følelsen for hva en bør gjøre, konkret, der man er i samtale og kontakt og snakker med andre mennesker, der er alt. Smerten, angsten, der får man tanker om hva man bør gjøre. Og så drømmer man, og forstår eller ikke, dermed er man et levende menneske som går ut til verden og ser hva som skjer.
Ofte møter man folk man ikke kan snakke med, hva gjør man da, på pub, på T-banen, der man bor, videre ser man politikere tale på TV og på internett, får en følelse av hva som foregår i verden, så møter man argumentative mennesker som snakker logisk, der logikken ender i krig.
Man ser at noen ikke liker hverandre, man er i klinsj, som i en boksering, men i idretten boksing fins det en dommer, det gjør det ikke i livet, man ser diskusjoner som ikke vil stoppe, man lurer på hva som er galt. Trøbbel.
Jeg bivåner noen som snakker om Russland, om Israel, om kurderne, om Irak, ser poster i nyhetsbrevene, på nett, der det er klart man ikke er uavhengig, man har en agenda, for et parti, for eksempel, eller en religion, videre er det en nerve i dette som jeg tiner opp til å se på som oppesen, man har interesse i å vinne diskusjoner av en eller annen grunn.
Filosofisk sett er dette ikke interessant, man har en løpende diskusjon gående, det er det som er filosofi. På følelsen tar man seg i å av og til stoppe dette, for folk er ikke interssert i diskusjonen, men å vinne, da slapper jeg av og går ut til andre mennesker og drikker øl og prater, om hva som helst, hei!