Monday, August 4, 2008

Sykdom



Sykdom betyr forandring. Man blir syk når man forandrer seg. Når man støter på en virkelighet man må forandre seg i forhold til, ikke i første omgang forstår.
Er man syk, betyr det at man må forandre seg.

Positivt kan man dermed si, at sykdom er et tilbud om forandring, om å forstå nye ting, bli et nytt menneske, og bedre.
Man må bli en annen for å bli frisk.

Videre kan man formulere det på andre måter, kan si at forandring fører til at du reagerer med en eller annen type sykdom, spesielt hvis du har en rigid personlighetstype, ikke er et fleksibelt menneske som ser nødvendigheten av forandring på forhånd eller på et tidlig tidspunkt.

Dette har konsekvenser, for folk som arbeider med sykdom, man møter folk som ønsker å bli «den samme gamle», strever forferdelig. Videre folk som har vært psykisk syke og sier at «nå er jeg den samme gamle», det er tvilsomt, for dette holder bare ikke.
Man tviholder på et eller ideal om hvordan man skal være, og så videre, eller tror at man er sånn og slik, slik er det bare. En last.

Her inkluderer jeg altså alle typer sykdommer, fra fysisk til psykisk sykdom og fattigdom og sosial mistilplasning.

2 comments:

Unknown said...

Når kroppen oppdager "syke" celler forsøker den, eller de "friske" cellene å fryse de "syke" ut. (Jeg bruker anførselstegn fordi det ikke alltid er slik at kroppen vet forskjell..) I likhet kan man si at når ens sosiale miljø stilles ovenfor ens forandring, eller som du sier, utvikling, det være seg av politisk eller annen holdningsmessig art, så blir reaksjonen ofte at man "legger vedkommende på is", i påvente av den øvrige krets´reaksjon. Eller at man midlertidig dytter på med medisinering (i kjent medisinvitenskapelig stil) i påvente av at vitenskapen skal komme opp med rett diagnose/medisin. Da hender det ofte(st) at den "syke" feiger ut under øverighetens formkrav (innenfor sitt revir), erklærer seg "syk" og trekker seg tilbake. Selv om vedkommende da egentlig bryter med sitt sinns beste ønskers kur: Utvikling. Kanskje endog imens man faktisk har uuttalt støtte for sin Utvikling fra, ja, si "hele hopen". For skal man forandre/utvikle seg så er man heldig om man uten videre oppnår støtte, eller endog forståelse, for det ifra den "hop" man måtte omgås. Selv om ingen kan eller tør å motbevise ens rett. Det blir da fort lettest for den "syke" å lære seg "å leve med det" (gjerne etterstrebe en diagnose med fortegn "kronisk"), bare for å slippe å risikere å måtte bytte sosialt beite. (For man har vel tross alt tillgenet seg en viss posisjon i sitt nåværende.. eller..?)

Konklusjon: Ens sykdom må da diagnostiseres "Kronisk feig faen". Lik som den store hop er lider av "Kronisk feig, lat faen".

Dr. Dag Hell vet (d)e(t)

Spes. selvpine
:D

Bror Wyller said...

ok. Interessant.
Selve forandringen må ikke bare skje med en selv, man må forandre omgivelsene også.
Og, som du sier, hvis omgivelsene virker umulige å forandre, må man bytte omgivelser