Polakker som en undertrykt minoritet

Klint oppi et annet språkområde, som litauere, estere og finner, og tsjekkere og ungarere, for å ta et knippe, ses en sammenheng, disse er knust mot en fremmed makt.
Slaviske og germanske grupper ble skilt for lang tid tilbake, år 900 var elva Elben grensen mellom dem.
Franske er korrekt betegnet som vulgærlatin med keltisk islett. Engelsk er anglosaksisk.
Skal man ta disse fremmedkulturelle herkomster som kom til Europa østfra og presset Romerriket, med latin, evt. god latin, er det nok å sin plass å se forholdene på den tiden mer nøyaktig enn det man har oppfattet fra historiebøkene.
Hvis Rom var sentrum i Europa en periode, 3-400 år, var disse folkevandringsspråkene perifere språk.
Keltisk var der mer eller mindre, det vet jeg for lite om, men de var et vandrende folkeslag, her må jeg assosiere på den kunnskapen jeg har, jeg har vært i Finnland.
Og i England, i Frankrike, i Tyskland, men ikke i Irland eller Wales eller Bretagne, såvidt i Spania, ikke i Baskerland, ikke i Andorra, men i Italia, i Hellas, i det tidligere Jugoslavia, mest dagens Kroatia, Dalamtiakysten.
Vandrende folk. Jødene er et vandrende folk, sigøynerne er et vandrende folk, gjennom mange mange år.
Nå er det folkevandringer, flyktninger og emigranter, ikke så mye i gruppe, men til dels, for eksempel pakistanere i Oslo, somaliere, vietnamesere, de driver business sammen, i gruppe.
I Polen er jeg mer lonely hunter, det er ikke mange nordmenn som har emigrert til Polen, knapt noen, noen studenter og slikt.
Jeg er ikke i den forstand flyktning, men litt, for jeg fikk ikke arbeid i Norge. Ingen ville betale meg for det jeg gjorde, mine virksomheter, i nevneverdig grad.
Da valgte jeg en annen løsning.
Polen, med polakker, 38 millioner, hvorav 1 million for tiden forholder seg utenfor landets grenser, i andre land i Europa, EØS, er små, sett i slavisk stor sammenheng, der Ukraina har dobbelt så mange mennesker og Russland 140 millioner. Hundre millioner russere vest for Ural.
Russere, ukrainere og hviterussere er slaviske folkeferd, som presser det mye mindre Polen vestover, som buffer.
Slaverne er for det meste gresk-ortodokse, i religion.
Polen er dermed klemt, mot Vesten.
Og de har et komplisert språk, som Ungarn, Litauen og Finnland, for å ta noen språk jeg ikke er imbecil i, vet en smule om.
Polsk er mer fremmed for vesten enn russisk, faktisk.
Ta ordet for mandag, poniedziałek, det ligner mandag, monday, pon i stedet for mon.
mp er tilnærmet b.
Mandag heter tilsvarende som på polsk på russisk og slovakisk. På ungarsk noe annet.
Klemt som en badeball, ikke skvist, men klemt, da kommer gamle former fram, som forsvar, fra den indoeuropeiske grunnstamme.
Det er visstnok spesielt tydelig i litauisk. Pressa. Nordover. Mot Sverige.
Prefikser spiller en stor betydning i polsk, det lærer man seg etterhvert, så ser man en systematikk i dette, for det er begrenset antall prefikser.
-stęp. En grunnstamme, gir wstęp, dostęp, występ, odstęp, przystęp, przestęp, zastęp, ustęp, rozstep, flere, slik er det hele veien
step betyr omtrent det samme som på engelsk, one step farther, skritt, og dermed er dette lett å lære seg, dostęp betyr til-gang. w-stęp innledning.
Przestęp betyr overtramp, kriminell.
Og man ser at man også har dette på norsk, der step betyr skritt. Fra gange, pass-gang, og så videre, et skritt videre.
I møte med fiender blir man barnslig, imbecil, går i barndommen, regredierer som fremmede kulturer i andre land, der nordmenn i USA er mer konservative enn nordmenn i Norge, tilsvarende pakistanere i Norge, pressede kulturer blir mer arkaiske, det er en erfaring, man blir desperat og barnslig og forstår ingenting, gjentar artige reaksjonsmønstre som bare er tillærte fra fødselen, som funka den gangen.
Desperat barndomsreaksjon. Fosterstilling og greier.
Så jeg kan oppleve polakker som barnslige. Infantile, gråtende, som tåler svært lite, elendig frustrasjonstoleranse, farer opp for den minste ting, hvis du ikke er som de vil.
Furtne, gretne, egosentriske, fremmedfiendtlig, egne, opptatte av egen eiendom, som du faen ikke skal kødde med, dette er mitt! -og så videre, det er som sandkasselek, rett og slett. Den kollektive monolog, etter Piaget, derav polsk riksdag, kunne man rett og slett da si, alle måtte være enige i sandkassen, ellers ble det ingen lek på adelsslottene, alt ble forkludret. Den polske frihet. Ha ha ha.
En fullkomment egosentrisk og individualistisk kultur. Jeg vil!
Og så videre.
Så ser man at polakker er pressa til å være barn, da kan man ha empati for dem.