Mitt Krakow

Krakow er det det er, det forandrer seg, jeg forandrer meg, mitt første bilde av byen var som en stjerne, et sentrum som har stjerneformede gater utover, en venn av meg fortalte om byen sånn, på den måten, det gir den et middelaldersk preg, Kopernikus, ikke galt, men heller ikke korrekt, for det er ingen runding i midten, det er ingen ring, mer en firkant.
Og rundt dette er det mer en sekskant, eller åttekant, byringen, en vei rundt gamlebyen, så går det veier utover til alle kanter.
Korrekt.
Dette er første tilnærmingen, men byen er ikke sånn når du går på gata, du tenker ikke på det, du tenker aldri på det, andre fortellinger er mer ulne, drømmeaktige, av folk som har bodd i byen, så så jeg bilder på internett, og kom hit, jeg husker den første kvelden, inn i sentrum, til minibank, det er det første, der vi stansa og fant en minibank, til slutt, ul. Tomasza, der, i sentrum av begivenhetene, gamlebyen tårna seg opp for meg, dette husker jeg, resten av kvelden husker jeg ikke så mye av, bare rent fragmentarisk, men jeg husker vi lette etter den første minibanken, bankomat, som det heter her, det. Da ble byen tydelig, da vi lurte på hvor minibanken var.
Dette var desember 2006, nå er det august 2008, mye har skjedd, mye har innfunnet seg, mye skal skje.
Men alt sentreres rundt denne første hendelsen, letingen etter den første minibanken, den fant vi rimelig fort, greit, så ble det ting jeg husker svært lite av, kan ikke desciffrere, for øyeblikket.
Krakow er en bank, en minibank, rett og slett, en river bank, og så videre, en elvebredd, elva renner ikke midt gjennom byen, men på siden, i sørkant, og sånn er det.
Krakow ligger nord for elva Wisła, for å si dette som det minner om, er elva rett vest-øst her, og vi finner stemninger fra sørgående hurtigruta fra Harstad, til Sortland, jeg ser denne ruta, som jeg har tatt andre veien, på natta.
Mitt Krakow er annerledes, det er tenksomt, det er oppofrende, det er greit, enkelt, frigjørende, med stor skjønnhet.
En annen fortelling jeg har fra før er at det er den polske kunstnerbyen, og det bestemte mitt inntrykk, mine fordommer mot byen, og det er noe der, rett og slett, selv om det ikke er så veldig påtrengende som det kunne vært, Polen er mer harry enn kunstnerisk for tiden.
Kunst er en mote her, for folk, det er det, det er ikke noe med en kravstor kunstelite, heller ikke med en lidelse som er nødt til å uttrykke seg i kunst, det er bare flottenfeiersk, hermete, stupid, etteraping, det er ikke bra.
Nyskapende eksepsjonelle lidende spennende kunstnere har jeg virkelig ikke møtt her, de som er billedkunstnere bare driter i greia egentlig, jobber på vane, bildene sier meg lite, men av og til.
Som dette, Krzysztof Klimek.






Dermed ser jeg noe, som elva, som svanene jeg så her en gang, vinter, videre broene over, slottet.

Og det er diversifisert, hele greia, og jeg ser masse fine restauranter og puber, smilende mennesker.