Det medisinske alfabet

Hvordan skjer verifisering innenfor den medinske vitenskap? Gap, det er et gap der, føler jeg, en behandling blir verifisert ved at pasienten blir frisk. Videre, årsakstenkning, man kan gape over for mye her, tror jeg, rett og slett, jfr. David Humes påvisning av «There ain't no such thing as a necessary connection».
I praksis betyr det at en virkningsrelatert behandling ikke er god medisin.
Eksempel: Urinsyregikt. Podagra, Gout, på engelsk, kaptein Voms sykdom, i stortåa, det klassiske. Det er påvist for mye urinsyre i blodet til slike pasienter.
Urinsyre er det felles nedbrytningsproduktet fra DNA. Helhetsmessig er det da en feil ved DNA-metabolismen.
Som selvfølgelig kan være meget alvorlig, selve arvestoffet, genene, det som styrer hele organismen, eter vanlig teori, tankegang.
Men tradisjonelt i urinsyregikt-behandling har man bare sett på det påviste, nemlig forhøyet urinsyremengde i blodet. Og har funnet en behandling som reduserer denne mengden, allopurinol. Det hjelper, man får mindre anfall med dette. Det forebygger.
Videre, hvorfor får man flest anfall i stortåleddet? Det har jeg aldri hørt noen som kan forklare, si noe fornuftig om.
Her trengs forskning, kreativitet.
Spør man en lege her, har han som regel ikke peiling.
Ser man helhetlig på dette, er det her en forhøyet turnover av selve gen-materialet, eller, arvestoff blir regelrett nedbrutt, hvordan er syntesen av arvestoff, DNA, disse fire syrene, i deoxyribonocleic acid, adenin, thymin, cytosin og guanin. Er den da kompensatorisk forhøyet? Eller hva skjer.
Det medisinske språk, en sluttet sirkel, mange reagerer rent premenstruelt, på dette, jeg vil kalle det symbiotisk, hvis man spør slik som her, tar opp slike problemer, nekter å snakke med deg og bare avslutter med «det bare er sånn».
Stener for brød.
Perler for svin, er noe annet, ha ha, ja, jeg ser dette vesenet, som kommer og krymper tankegangen, min erfaring med den medisinske vitenskap.
Under studiet ble jeg fullstendig satt ut av dette, det fins ikke noe system, noe helhetlig system, man er bare ute etter den behandlingen som virker, direkte, ser ikke mer, blir blind.
Huff. Sånn er det over hele linja, man finner en årsak, setter alt inn på å behandle den direkte årsaken.
Klart at en akutt nedsettelse av urinsyregikt i blodet hjelper, men man er på ingen måte ferdig med problemet av den grunn.
Det «funker».
Kaptein Voms sykdom, hva er det, en litt fet stillesittende mann på 50 + som er litt ekkel, kommanderer. Får podagra.
Hvorfor.
Han blir immobil, får en grunn til å sitte i godstolen og være sur og grinete og kommandere.
Leddgikt, rheumatoid artritt ses mest hos kvinner, litt oppi årene, som det så fint heter.
Hva med å studere klassiske kjønnsrollemønstre her.
Hold kjeft, kjerring! Det er kaptein Voms personlighetsdiagnose.
Disse kvinnene som holder kjeft, virrer rundt på alle bauger og kanter og serverer kaffe og sprit og pizza og pottittgull slik at mannen får sett Chelsea spille mot Liverpool og hva faen uten inngripen i hans integritet som sportsidiot, med pledd over knærne. Feit. Dranker.
De får leddgikt, og det er regna som en immunreaksjon på ledda, at immunglobuliner angriper fingre og så andre ledd etterhvert, de blir deformerte, hos kvinner som før hadde fingerspitz-gefühl.
Noe i dem stopper denne væremåten, der de degger for mannen sin og er og blir tynne og spinkle og nervøse.
De sier stopp til dette ubevisst i seg selv, utvikler Rheumatoid Artritt, orker såvidt etterhvert å kjøpe sixpack til mannen på Reuma 1000. Trist.
Hos mannen er det noe i arvestoffet som reagerer, nedbrutt, hos kvinnen er det immunsystemet, forsvar.
Mannen er nedbrutt, helt klart, ingen ønsker virkelig å ha det sånn, han bare blir sur og grinete og ekkel, fordi han ikke har nær kontakt med kona.
Mannen etser bort, kan man si.
Stortåleddet, jo, man kan forstå dette på den måten at det er det primære immobiliserende ledd, faktisk, der er selve essensen av gangen, av bevegelsen, man kan virkelig ikke bevege seg da, ikke løpe, ikke, gå, ingenting som helst. Meget meget alvorlig.
Poenget er ikke at det er et lite ledd i kroppen, sett visuelt, men at det er helt greit å bli angrepet der, og man kan si at «dette er jo ikke mye å ta affære for!» Det er bare stortåa!
-ja men så amputer, da vel!!
Dette minner om freudiansk fortrengning. Rett og slett, displacement, til stortåa, hvor man kan ha det godt med seg selv, lure seg selv, tro at dette virkelig ikke er alvorlig, for resten av kroppen er jo fiks og fin. Nesten.
Han psyker seg selv bort fra å ta opp problemet, som er elendig kontakt med kvinner.

Ok. Jeg har pirket borti noe, en øm tå.