Kanskje

 

Kanskje det er folk på gaten i dag som jeg kjenner, kanskje det ikke er det, det er det det dreier seg om, her jeg går her uten penger og frykter bare vinden. Hovedgaten og greier, nei, det burde snart komme noen nå, ellers er det muligens for sent, jeg segner snart. Jeg tigger ikke, bare på følelsen går jeg her nå i håp og det er dager siden jeg traff noen nå, ikke minst er det en gravplass her borte, der kan jeg legge meg til å sove, kanskje, i påvente av et eller annet.
Rugby heter en butikk her borte, der selger de t-skjorter, kanskje jeg skal prøve å få meg jobb der som selger en time om dagen, mot provisjon, dermed kanskje det blir en kopp kaffe, og da er livet totalt forandret, sitte på kafé og slappe av, det er moten nå for tiden, en eller annen kaffebar, men med null penger i lomma går ikke det, men med en femtilapp er det helt fornøyelig, helt fett, men så var det røyk, men det er ikke lov å røyke innenførs, så da er ikke det så farlig, med en hundrelapp blir det en tipakning, og da ordner nok det meste seg. Små krav. Man må ha det, nåtildags, det fine livet på pub om kvelden er ikke gratis, det prioriterer jeg for hva det skal være, sitte der og treffe folk, da er jeg lykkelig, da kan alt skje. Venner og ikke, nye folk, meget stimulerende, kanskje vi kan samarbeide og greier, men i dette helvetet sier jo folk hva som helst, glemmer det dagen etter, det er klart at man ikke kan stole på folk uten videre på utelivet, men jeg kan ikke annet enn dette.
Kaffe ja, det kunne vært godt, nei, jeg tør ikke spørre om jobb der borte, de vil bare smile og banke meg opp sjelelig, tror du liksom du bare kan komme her og få jobb? Nei. Ha ha!
Vi kjenner deg jo ikke engang! Du skal bare stikke av med kassa, eller, det er det vi er redde for, du har ikke noe med å la oss få jobben med å passe på deg hele tiden, vi er i gang og har nok folk og slapper av, dessuten ser du jo ikke kul nok ut, du renner av svette, og ingen vil kjøpe av en slik tigger som deg uansett. Vekk!
Vel, skate shop da, de er vel tøffere og liker mennesker, tja. Ikke om jeg vil fornedre meg enda en gang, nok er nok,vrir på foten og går opp gata og tilbake igjen, men nå går det ikke lenger, de vil komme til å legge merke til meg, da har jeg ikke noe her å gjøre noen gang lenger, vi får finne nye gater og streder, jeg gir meg ikke.
Tøff type, det har jeg aldri vært, fly rundt og stjele og slikt og lure folk, men nå får jeg lyst, for dette her orker jeg ikke lenger, hundsa og kasta ut i gjørma på den måten der, nesten komisk er det, jeg ser for meg Donald som får sparken, konkret sparka i baken, og har merke etter en støvel i rævva, denne hvite nakne andebaken, og det er en klassiker. It's a classic! Nei, jeg er en komisk figur, og kan sikkert spille antihelt en periode og få en smule sympati her og der, men Donald er en tegneseriefigur, det er ikke jeg, om jeg må be, eller kanskje jeg til og med er det, ufrivillig, en regelrett komisk person som prater på kafé om hva som helst, men aldri har penger dagen etter og går for lut og kaldt vann, er ikke det komisk, vet ikke jeg, jeg prater og prater men det fører jo ikke noe som helst sted, bare til gata om dagen og om og men og usikkerhet og dritt og paranoia og skal tro hva folk mener om meg og greier. Huff.
Verdighet ja, det har jeg i fleng, er snill og grei og sier unnskyld og det må bety at jeg kommer fra et møblert hjem eller noe slikt, med fine vaner og man skal være høflig og greier og har ikke skaffa meg noen jobb og bare har det som hobby å gå på pub og snakke med folk, jeg har bare lært å snakke korrekt, ikke gjøre noe, aldri vært noen handlingens mann, bare prata.
Gud som vi prata hjemme! Vi gjorde ikke noe annet, det manuelle arbeidet, arbeidet for penger fikk andre ta seg av, vi leste bøker og snakka om det og var høflige og baksnakka ingen, fór ikke med sladder nei, ikke på vilkår, vi kunne omtale folk, men det er noe annet.
Nei, høvisk tale om vitenskap og kunst og psykologi og vi maltrakterte fjernsynsapparatet og så på filmer og diverse dritt og hva har dette med virkeligheten å gjøre, jeg fikk meg en utdannelse, men mista jobben fordi jeg var for snill med folk, tålte ikke presset å være lege nei, sov ikke om natta og bare gjorde som pasientene sa, til og med de narkomane, for man måtte jo føye seg og være empatisk og snill og forsøke å forstå dem beste mulig, do nekta!
Jeg ble avskilta tvert og var ikke blid men det nytta ikke noe hva jeg sa for jeg hadde skrevet ut for mange tabletter uansett, mente de, men det er ikke det jeg skal fortelle nå, for jeg bare går her og sutrer.
Sutre, ja, det er en erfaring det også, tåle lidelsen, jeg er god på det, alltid, tåle sykdom og greier og tåle varme og kulde, jeg var bedre på å tåle varme enn kulde, tåle motgang ja, i dette er jeg svett og vet at jeg svetter mye og godt og det er vel en grunn til at jeg tåler varme så bra, men hvorfor svetter jeg, jo, for å tåle varme, jeg tåler varme rimelig bra, men ikke uten mat og drikke, det er forferdelig varmt nå, jeg renner bort.
Nei, la meg skvise ut på denne måten, bare fordi jeg ikke er tøff nok, jeg må begynne å slå meg fram, lære meg knepene, i det virkelige liv, jeg som er vokst opp med bare mor og greier, dette er kvinnefiendtlig! Jeg er god på å lytte og forstå andre mennesker, men hva med meg, nei, jeg bare renner bort, i en følelsesfylde der jeg kunne lagt meg ned for å gråte.
Nei, jeg kan bare prate og skrive, ikke slåss og kjempe for mine rettigheter og min selvfølgelige plass i verden, det er andre som har det verre enn meg, sikkert, og mange dør, men det vedkommer ikke meg noe større nå, eller uansett, det er mitt liv.
Med ryggen mot veggen pleier jeg å være god, det ordner seg gjerne på et eller annet vis når jeg er lengst nede, jeg finner en handlevogn med noen penger i eller noe sånt, gjett!
Men ikke for øyeblikket, det blir bare varmere og varmere og verre og verre, jeg tror jeg forgår, setter meg på en benk, finner en sneip, lighter har jeg, ser ut som en boms, skal jeg oppsøke skikkelige bomser, tja, de bruker å være noen spesielle steder, men de vil vel bare flire av meg de også, regner jeg med, og jeg orker ikke gnålet deres om mer brennevin og de drikker rødsprit og hva de kan få tak i og prater tull, ikke min greie, men bomme røyk av dem kan jeg alltids, en og annen gang, for de har bomma røyk av meg før, og øl også, men de er ikke her, ikke akkurat her, det er langt å gå, dere, men jeg er her i Storgata og orker ikke mer.
Katten med de lange slagstøvlene, piken med svovelstikkene, jeg drømmer meg bort og faller muligens i søvn et øyeblikk og ser for meg en terrier av en bikkje fra før i tiden og jeg snufser og faller omkull, tror jeg, men det er vel bare i drømme, og jeg ligger på gaten og ingen gidder å se til meg, og jeg har ikke noen tro lenger.
Nei, jeg kommer hjem igjen og legger meg på sengen i frykt og tør ikke gråte og er ikke. Her. Bedre å sove, drømme, komme til hektene, i en fjern by, et helt annet sted, leve på en drøm en periode, selge leiligheten og bruke opp pengene på nye sosiale kontakter og lære meg et språk, polsk og tro at det nytter noe som helst når pengene er brukt opp, for da kan jeg ikke reise hit lenger og leve som greve, nei, jeg frykter fremtiden, kjære.
Vesentlig å forholde seg til slike problemer nå, før det er for sent, men jeg er fløtepus og kan ikke annet, har ikke noe annet repertoir, sånn sett, men det er mulig å lære seg hva som helst, så jeg leter med lys og lykte etter andre måter å oppføre seg på, andre måter å leve på, jeg fotograferer og styrer og lager video og planlegger film og store ting og skuespill her og der, men ingen kommer, ingen vil samarbeide med meg, for jeg stiller krav om menneskelighet, at du skal være deg selv og ikke bare jobbe for spenna, mine samarbeidspartnere er helt ute og griner og får ikke til noe selv de heller, samfunnet holder bare ikke.
Jeg kan gå på nett og greier og frike ut der og skrive masse tull som nesten ingen leser og de hundser meg der også og det halve kunne vært nok, ingen vil leve. Det er der det ligger. De skal bare prestere ting, den karusellen er jeg ikke med på.
Jo, jeg bestemte meg for Polen for to år siden og er her, med laptop og lærer meg språk og har fortsatt penger og det er billig å bo her og leve her, på trygd, og det kan jeg i og for seg fortsette med inntil prisene i EU blir jevna ut, men det er ikke noe galt foreløpig, og øl og røyk som er mine store utgifter i Norge kommer ikke til å gå opp vesentlig her i Europa i overskuelig fremtid, det er da noe, jeg slipper å gå blakk.
Men å bli en skikkelse her som mange vet om og fly rundt og skrive og gå på internett og greier og ikke tjene noen som helst penger, det er ingen fremtid, selv om det går, på et vis, jeg gir meg ikke.
Ctery bilety! 4 billetter, det koster en tier, ti zloty, og det er tjue kroner og da regner man ut at en trikkebillett koster fem norske kroner og det er billig i forhold til hjemme men det blir mange trikketurer, og mitt prosaiske problem nå er at jeg kan finne fram til månedskort og vet hvor man kan kjøpe det, men jeg vil ikke presentere meg som turist eller helt uten kunnskaper i polsk og det er nødvendig og jeg vet ikke hva månedskort heter på polsk og jeg tar det fullstendig med ro, jeg vil bli kjent med folk. Klin nødvendig, avgjørende, jeg tar alt den kommunikative veien.
Nå konkret kafé Pauza, i hovedgata Florianska i Krakow, monden gate som er hovedveien til jernbanestasjonen fra sentrum og jeg ser butikkskilt utafor her og er nesten alene i lokalet en tidlig høstdag, september. Nå.
Jeg har oppnådd noe, lever ut min drøm, fra mange år tilbake, bo i Øst-Europa, reise rundt og skrive, dette er ikke bare flukt, det er konkret, prosjekt, så får man se om noen vil ha mine skriverier, jeg har blogg og bygger hjemmeside.