Dagligliv i Polen

 

Når man går på arbeid her kan det ofte skje at man tar trikken, man løser billett på vanlig måte og må som regel stå for gamle folk skal sitte. En uskreven regel, ubrytelig, så henger man i stroppen ned mot sentrum hvor kontorene ligger og setter seg ved pulten og skriver ut regninger og er saksbehandler for et eller annet byrå, hele dagen med nye kunder, for eksempel, slit, går hjem og spiser middag og legger seg til å sove.
Hva gjør man så, jo man ser på TV og spiller kort og tar seg en pils og kanskje en liten tur på pub for å treffe venner, lokalet, spiller dart og greier, helt som i Norge og den vestlige verden.
Det prosaiske, ta bilen bare til lengre turer, som en søndag, besøke slekt, videre hit og dit i sentrum av og til på shopping, på markeder hvor det er billig og barna på søndagsskole og så videre, og dans og turn og idrett, lekeplasser for små barn i periferien.
Så kan man sette seg i en park en stille stund av og til, med en avis eller en bok, ungdommen har walkman som seg hør og bør og noe skate og rollerblades, de går på pub, kafé, befolker dette annekset i samfunnet og jobber der og jobber på restaurant til den sene nattetime og noen jobber rævva av seg, for spenn skal dem ha.
Man biter seg liksom ikke mer i dette her, som omreisende tulling fra Norge, det er mye skriving på natta da, for å bli klar over hva man har sett, for her skjer det mye man ikke bevisst får med seg med det samme, selvfølgelig.
Kirka, ja, kule saker for dem som har peiling og interesse for saken, dette gnålet om fæle polske katolikker må du lenger ut på landet med for å si det slik, i første omgang er dette en kultur, til begjær og studier.
På hengende håret, ikke hengende hager i Babylon, kristendommen har noe som heter «den smale sti», så ikke i Babylon, der livsglede og overflod synes å være en mer bevisst del av kulturen.
Mennesker derfra er varmere, nei, med jødene og de kristne kom et mer nøysomhetsideal, eiendom var tvilsom i seg selv, så ikke i Babylon.
Dette er fint å se. Kristne skal ikke vise livsglede, det er man forskånet for i denne delen av verden, heller være sure og bitre og skeptiske hele tida.
Jeg så en glad polakk i går, han gikk sammen med en veldig flott jente, og han var glad, det syntes, og ikke bare stolt over «dama mi» som de fleste idioter er som går på by'n med følge.
Det er første gang jeg har sett i Polen, og det blir en del uker til sammen her nå, fire måneder.
Det varmet.
Det å slite og skulle leve moralsk er fra jødedommen og Paulus, for å si det kjapt, i ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød, og den som ikke arbeider skal heller ikke spise, man planlegger å ta dette opp i dertil egnede forsamlinger etterhvert, arbeid, hva er det.
Det er klart at Islam også har moralregler, men det er for underklassen, de herskende klasser lever seg ut og brer seg ut og er flotte folk, som den gamle europeiske adelen, kultiverte og nøysomme og samfunnsopptatte så det holder, for eksempel, på Finnmarksvidda går de tur, og tar hurtigruta, og er ikke blodsugere og er spandable og riktig herrefolk.
Tusen og en natt er jo flotte saker!
Det er nok slik, at skal man forstå folk og ting og tang må man sette det i relieff. Solidaritetstida kan gås opp, kommunist-tida, polsk politikk er merkelige saker, men kan forstås som en reaksjon på kommunismen og Sovjet nå, i stor grad, da polakkene følte seg skikkelig undertrykte av herrefolket, og det er noen som sier at den polske nasjon ikke var fri før 1989.
Faktisk. Et vannskille, for dem, så da kommer alle polske tradisjoner opp i lyse dagen, som før lå gjemt i det underbevisste, det må man vise storsinn over.
Og jeg går i disse gatene, ulice, tenker, på alle visdomsord folk har kommet til meg med om Polen og Krakow gjennom årene, og noe stemmer, noe kan jeg bruke, andre ting ikke, selvorientering er det eneste.