Fy faen så mye stress det er her, her vi er en gjeng kunstnere som er her på fri kost og losji en uke for å vise fram våre arbeider, som er blitt laga i løpet av uka. Nei, det blir vel krevd at vi skal gi noe tilbake for gjestfriheten, men det er ikke det det dreier seg om, man kan ikke lage noe under tvang. Trist er dette, jeg blir sjuk og grinete og vanskelig å ha med å gjøre der jeg blir intervjuet av Slovakisk TV og blir bedt om ditten og datten, men lager min egen video under høystress og det er det, men så vil de ha mer, noen norske dikt, og jeg lager dem på rappen og de blir oversatt etter alle kunstens regler til det lokale språk, Levoča, en liten by i mellom-europa fra middelalderen med under 50.000 innbyggere som ligger for seg selv oppmed fjellene som grenser til Polen, katten Frantisek var med under alle måltidene der vi bodde, og først og fremst kan dette bli en reportasje om huskatta og husmusa og alle disse kunstnerne som sleit og strevde for det daglige brød.
Meeting the locals er alltid fint og spennende i en by jeg ikke har hørt om før og det er et deilig land, Slovakia, ingen tvil om det, der den kunstneriske ansvarlige blir venn selv om han nesten ikke kan engelsk i det hele tatt og jeg er polakk for han for jeg bor deler av året i Krakow uten ennå å kunne snakke språket.
Men det kommer, det kommer, slapp a'!
Å være en del av dette og ikke være en del av det, deltager og tilskuer til hele greia, hele schmæla, hadde jeg nær sagt, for å snakke norsk, det sinker dialektgranskningen her at det er dårlig med kunnskaper i engelsk i området men det dreier seg også om å bli kjent og vi fikk en dagstur til den nest største byen i Slovakia, Košice, der du kan bade i grønt og kjenner varmet fra det indre i Europa mot Ukraina og Ungarn to nabostater som glimrer med sitt nærvær, jeg fikk en samtale med en slovak som var på ferie i hjembyen og bodde i Manchester England for to år og var sur fordi slovaker flest ikke kunne engelsk, vi ble enige om at om du ikke lærer deg språk, er du fucked.
Disse lokale tradisjonene får vi et øyeblikksbilde av, på dette eventyret som er Levoca-dagene, en årlig uke som Frantisek ikke får være med på, for han er heime på tunet, for igjen å snakke norsk, nynorsk, dette er innland så det holder, et framifrå eksempel på de høge fjell i Noreg, som det må være lettest for oss å relatere til.
Og med-kunstnerne er av ymse kvalitet menneskelig sett, det vet vi fra Norge også, men det er ikke poenget å oute tvert, heller ta det som et symptom på at kunstnere stort sett er dårlige til å samarbeide og se andres verker i samband med ens eget, bli inspirert av andre i stedet for å holde på sitt «eget uttrykk» som det så fint heter i de kretser, nei, dette egosentriske er til å ta og føle på og det halve kunne vært nok.
Som i poesien, så også i kunsten generelt.
Og det er kommunikasjonsproblemer innad som man tradisjonelt ikke skal gå utad med, men det er ikke min mening å dømme folk nord og ned men å se på dette som samarbeidsproblemer og et ledelsesproblem, for det å møte 15 kunstnere fra dette området burde unektelig bli mer inspirerende enn det er blitt. Se meg!
Ha ha.
Men se, det er en prosess igang, der jeg er nødt til å forstå denne kulturen bedre, den slaviske, og jeg er ikke underdanig og heller ikke det motsatte og det må finne sted en utveksling, med folk, der Lubo Kepic fra Slovakia var venn før jeg kom hit og vi kan fleipe sammen og slapper av og det er fint.
Jacek Slebodzinski, polsk kunstner bosatt i Norge gjennom mange år, maler akvarell, synes det, men det er ikke det, det er olje, som alle fikk utdelt gratis ved morgenens begynnelse her i Levoca by the way, og man er skikkelig VIP og bør gå med visittkort overalt hvor det trengs og bør føle seg skikkelig skittviktig og alt det der, men det holder ikke for et menneske, som kunstner må man ta inntrykk overalt hvor man ferdes, analysere, forstå, noe annet er umulig, man må ikke møte noen som helst mennesker dømmende.
Man blir nesten kristen av slikt, du skal ikke dømme, og det er fint og flott og inspirerende her med gotisk katedral og et fint rådhus fra renessansen og en kirke til som er mer basilisk, ortodoks, men den fikk jeg bare sett såvidt utenfra, men det belemrer den tidligere kontakten med tyrkere her i området og det osmanske riket som for eksempel hadde Budapest i over 100 år til omtrent 1685, og de fins i disse mer bysantinsk inspirerte byggene her og vi aner faren, Europas syke mann, som Tyrkia ble kalt før første verdenskrig, men denne forholdsvis nære historien her må også tas med i en betraktning av forholdene her, samt de mange sigøynerne som flyr rundt i gatene og vi så falleferdige hus på veien til Kosice hvor det bor sigøynere som blir ansett som farlige, du skal ikke sykle gjennom her, for å si det slik, blir det sagt, men de fins, i den umiddelare nærhet, som i Oslo somalierne, på natta, og det påvirker alt som skjer og også tankegangen og kunsten.
Levoca!
På kartet. Hvor mange nordmenn har kjennskap til denne byen, knapt noen, kan jeg tanke meg, for vi reiser til Krakow og Zakopane og ikke lenger, og til Praha og Wien og Budapest og eventuelt til Bratislava, men dette innlandet er for spesielt interesserte, må vite, men jeg er nå her og ble invitert og det er kjempegøy.
Hva kan man ta bilde av, hva kan man ikke ta bilde av, nei, som byorginal kan jeg ta slike bilder, som klovn slike, og så videre, som kunstfotograf slike, og så videre, igjen dette stresset, med å komme igang, komme på banen, privat har jeg tannbyll og øresus og tror jeg kan helbrede dette ved å snakke fra levra og fra hjertet og så videre, jeg er mobbet syk fordi jeg ikke får taletid, da tar jeg det igjen her.
Cutlets and koteletter, og schnitzel og fisk ryba og slikt men det er en sann svir å se folk sno seg rundt her i varmen til markeder og Frantisek the cat er hjemme og lusker rundt og får tak i en mus eller en liten fugl og liker fisk som alle katter av en eller annen grunn, på epletreets grunn var det en campingplass i skråningen og vi ble innlosjerte på flersengsrom og vi har det helt fint sånn sett og i dag er det vernissage.
Og min greie er ordna i går med dvd-skive og de andre stresser med å henge opp bilder og det er vel best å sitte her på avstand og ikke forstyrre så mye selv om jeg helst ville vært bidragende kurator her, ikke minst.....
Nei, da ville mange blitt sure, dessuten er jeg ikke kurator her, ikke kunstnerisk ansvarlig, dobre!
Hva forstår de av meg, nei, vanskelig å svare på det nåværende tidspunkt for å si det på den måten, det er belemrende å se ut som en dum læregutt iblant her, men det er lærerikt og nyttig på litt lengre sikt.
Vel, det gikk, til slutt, i ro, nå er de fleste verkene hengt opp, folk roer seg en smule, bestiller øl, klokka er halv tolv. På dagen, vel og merke, he he, en god stemning brer seg.
En utstilling, en kunst-seanse er på plass, i god tid før åpningen, som er klokka 4. Profft. Man har vært med på verre ting enn dette. Bra. Puh!
I made it! Ferdig med mine plikter.
Først nå kan jeg se helheten i dette, i dette arbeidet, i denne utstillingen, det er meget betagende. Dobry!
Jeg kjenner ikke alle av navn, for det ble ikke tid til slikt, for her skulle arbeides! Soves og ikke drikkes for mye og gå tidlig til sengs, først nå ses disse som dritseriøse kunstnere, en slovak malte 8 bilder på denne tida, en uke, og ser virkelig ikke ut til å ha anstrengt seg i det hele tatt, Mikulaj. Og så videre, disse nydelige verkene!
En lidelse har det vært å utføre dette! Men se nå! Czerwone wino! Rødvin! Det trengs nå, la de hundre blomster blomstre!
Ha! Blod har dette kostet! Dermed er den naturlige drikken rødvin, eller jeg forstår hvorfor kunstnere drikker rødvin, for ethvert arbeid utføres i smerte.
Da kan jeg beskrive det som har skjedd på en ny måte, på en annen måte, tematisere dette med det ytre og det indre, for kunstnere har kontakt med det indre, utvendig sett er de helt vanlige drittsekker med sære nykker og hei hei hei som deg og meg, men det å kunne male et maleri på rappen eller for den saks skyld lage et dikt, krever mobilisering av noe nytt i en som en ikke vet om eksisterer, en evne som er ublu og som alltid er sann.
Vel, dermed er alt over og man møter de vanlige menneskene på vernissagen som ikke skjønner noe som helst av det de har laget og bare må slappe av på ros og ris for det er ikke dette det dreier seg om, det er mer skapelsen, erkjennelsen, men se om man etterhvert kan fortolke sine verk. Selv, i stedet for å stole på den gode smak eller profesjonelle kunstkritikere og dritt og møkk som ofte ikke er kunstnere selv, selv om det er ett fett for meg, men jeg føler i øyeblikket en stolthet.
Disse er mine venner! På sjel! Og jeg fører meg ikke flott og nydelig for eksempel i øyeblikket og går rundt og er beleven og kysser alle som jeg egentlig burde gjort for jeg kan fortsatt ikke snakke slavisk.
Dermed følger jeg meg selv i stedet slavisk, etnisk, norsk, og jeg ser inn i en ny virkelighet her i Levoca som du sikkert kan få oppleve selv du som eventuelt har interesse av det, denne nydelige middelalderbyen i midt-Slavia i vest og du ser for deg Vysoky Tatry, høye Tatra like her borte, med fjell så høye som øyet kan mestre, plutselig opp fra bakken til 2800 meter og det er skjønt.
Fra borgen slottet Spissky Hrad som førøvrig jeg filma fra og har utsikt i min video som snart blir vist og jeg både gruer og gleder meg, som et barn, dette helvetet som avførte dette, avfødte dette, er meg kjært og skjønt nå i ettertid jeg forstår at det var nødvendig.
Og en sang kommer.
Ja ja, det er dette som er fjernt fra virkelighetens vesen, som er å ta T-banen og alt det der og gå gjennom Storgata i Oslo seint på natta og ikke vite hvor man skal gå og ikke tørre å ta drosje og driter seg ut gang på gang på kafeer om natta og lever kunstnerlivet, bohemlivet, blant folk, der det er nødvendig å være hele jævla tida, omtrent, en bevissthet kommer til meg om meg selv at om jeg ikke er i kontakt går det rimelig dårlig og vi kunstnere har det slik som Olav Anthon Thommesen, komponist har sagt en gang at kunne jeg ikke laga musikk hadde jeg vært på Dikemark, slikt skriver jeg under på tvert.
Kunne jeg ikke skrive, hadde jeg vært død for mange år sida, og sånn er det bare.
Ok, fortsatt noen timer til vernissage, her jeg sitter i utstillingsrommet og har fiksa meg rødvin som er god og råtten og vi hører ikke Johnny Rotten med No Future for You, i stedet gladpop fra den engelsktalende verden som det er mye av her, da kan jeg bare avslutte.
Levoča ligger i nord på dette kartet over øst-Slovakia, rett øst for Vysoke Tatry, Poprad og Kezmarok
No comments:
Post a Comment