Kraków

Meg bekjent er det få byer som er så ekle som Kraków, og det er varig, de er langsinte, jeg føler meg i en stemning her av høy på pæra – folk av dimensjoner, det er som Bergen, eller 3 ganger verre. Man må bare flire av dette, klø dem bak øra (som bergensere), spenne bein på dem og dyktiggjøre seg i nedlatenhet, da parkeres de.
Jeg så en politimann i aksjon her i går, en fyr bråka på en pub, og det gikk han dårlig ja, rimelig prompte, skyvd ut med et tillært grep, dertil egnet, fett.
Fyren skjønte hvem som kom ja, rozumiem! Rozumiem! Jeg forstår! Forstår! He he, men han var sein i avtrekkeren med å komme seg ut selv, som fylliker alltid er, så da måtte politimannen hjelpe til ja, ikke noe tull. Godt jobba.
Resolutt, en magisk hendelse. Norske politfolk hadde vært rimelig mye treigere her ja, tøft. Man kan ikke parlamentere med bråkete fulle folk nei, fyren var ekkel, skreik. I påska, siste dagen.
En flørt, opplever jeg, et bakholdsangrep, her holder politiet orden, ordensmakta trådte i positiv funksjon. Han her kunne lagd helvete, masse dritt og styr, han var i gang.
Begynt å rasere lokalet og slikt, han hadde en plan. Vill i øya, ond.
Han nekta å se realitetene, at Polen er en totalt ordnet nasjon. Jeg vil ikke si at det er nazi, dette er positivt, i flere henseender, ta bare det at det er rent og pent her, slik er det bare, en dag stumpa jeg en ferdigrøyk ute i et offentlig askebeger, fikk kjeft av en dame fordi røyken brente litt fortsatt. Ok. Jeg lærte. The hard way. En annen dag gikk jeg med hettegenser oppslått raskt over den store plassen her, da kom politiet, jeg viste norsk pass. Dobra. Jeg gjør ikke det der mer. Nei. Politiet skal ha kontroll, vite hva som foregår. De skal se menneskene. Det gjør de. En annen gang, natt, stoppa politiet en begynnende slåsskamp, masseslagsmål helt enkelt, på Rynek Glowny, klokka 01.00. Bra. De kan jobben sin, men det er kaldt utenfor dette samfunnet. En mann sov på en benk, full, da gikk to vakter forbi, dulta hardt borti han, han våkna, de gikk bare videre. En støkk. Fengslene her er regna som harde, 3 ganger verre enn Norge, sier min informant. No pardon.
Krakow, jeg har holdt på å knekke nakken her flere ganger, holdt på å dø, i høst.
En psykoanalyse av dette går på tvangsnevrose, her skal du ikke gjøre feil. Rett og slett, det skal bare ikke skje, da faller samfunnet totalt sammen.
Hva som er feil, vet du ikke alltid på forhånd nei, som fremmed. Et stikk i min bevissthet her, mea culpa, alle feil er dommedag, for en polakk. De balanserer på en hårfin linje. Dobra. Greit. Dobrze! Dette er en ikke - feil – kultur, rett og slett. Jeg blir sliten av dette.
Kvalm, dette er for sukkerunger, med politiet som spøkelse behind.