Avantgarde tradition

.



essay


Det nytter ikke å kopiere noe som helst, man må lage noe essensielt. Selvfølgelig. Man behøver tradisjonen, ernærer seg av den, drar nytte av, den, i teater, billedkunst, skjønnlitteratur og hva som helst.
Man kan ikke leve under noen guru. Beklager, det er nødvendig å si dette i dag, faktisk, merkelig sak. Hæ?
Avantgarde, et fransk ord, begrep, om det å være i front, liksom, dette er ut. Avantgardermoen, har jeg funnet på, for å likvidere dette prospektet, dette er noe som ble funnet på en gang for å reklamere for seg selv, tull og tøys. Det å være i front, er harry, for å si det på den måten, man må være seg selv. Slapp a’!
Ok, her i Polen setter jeg meg inn i Witkacy, Stanislaw Ignacy Witkeiwicz, en fyr som levde fra 1885 til 1939 og er historisk interessant i mange henseende, en pioner, på en måte, for eksempel i fotografi og teater, har også interessante filosofiske ideer. Han er en kjerne her, han er regna som like viktig nå som slike som Artaud, en gærning.
Playful personality, always seeking for new masks.
Ok, dette var den tida, og hvor er vi i dag, Stanislaw, Staś, tok livet av seg da annen verdenskrig begynte, levde hele tiden på selvmordets rand. Trist.
Jeg ser inn i dette, i en forvirret tid, og minnes et teaterstykke jeg så på det norske teatret 1973, en monolog, der en fyr hele tiden framsa EN replikk: Eg vil gjerne vere ein slik ein, som ein annen ein gong hev vore!
Tusen ganger, i de forskjelligste geberder, og med ny mimikk for hver fremførelse. Deilig. Lille scene, eller hva det het. Dreit ut alle forsøk på å være kopi, kopiere.
Merkelig at slikt ikke er forstått i dag, med ”Norges svar på….” og så videre. Han der likner…., han er i Becket-tradisjon, Kafka-tradisjon, og desslike.
Være seg selv, jeg selv er sikkert inspirert av Ibsen der, med Peer Gynt, videre Kierkegaard, som har setningen ”Subjektiviteten er sannheten”. Dette er jo sånn det er, slapp a’.
Men, man må være bevisst at man har forløpere, inspiratorer, og så videre, men ingen helt.

Hm

Del 2 av mitt restaurantbesøk starta tidlig på kvelden, jeg hadde fått i meg min sushi og var blid og så kom det en utspjåka dame jeg så vidt kjente inn og satte seg og fortalte i det vide og brede fra en konsert hun hadde vært på, du må få med deg den og greier, videre er dette nokså kort fortalt for hun fikk besøk av en kompis, som det het i de kretser, og kompisen sa også at den konserten er fin, hvis du er lydhør for slikt, men de var ikke lydhøre for meg, så jeg gikk, ut og fikk nesten hele maten i halsen, eller eventuelt i rævva, så fisefine som disse er kan du virkelig få billig, de belemret meg, klart dette sikkert var fint for dem som dop, men hva angår dette meg? Musikk som dop ja, jeg begynte å lure på dette, gærninger som kommer fra konsert her og der og er i hundre, jeg har hatt sterke konsertopplevelser selv jeg, det er ikke det om å gjøre, men det har bygget meg, ikke prompet meg, for å si det slik, så man kan snakke om dette, videre, her og der, jeg liker The Kinks og masse andre band og det er en kløpperaktig væremåte dette her, musikk må kommununisere med meg, jeg beundrer ikke noen, det må komme til meg i mitt indre, kontakt med min drøm, her jeg er nå er det ikke slik, det er kaviar, som mat, bare, og det er samme jævla ståket hver dag her, faen.
Ok, det er en god tid.

Hm

Det er ingen grunn til å tro at noen liker meg her, av en eller annen grunn ser de brydd på meg, ser jeg skummel ut? Dette er Polen, det tilforlatelige deilige landet for nerder, jeg kan ikke si annet, og dette mener jeg alvorlig, beklager, at her er det bare unger som tilter dersom de møter andre enn dem selv i sandkassen.
Jeg husker da jeg begynte å gå alene på byen, i Oslo 1988, dette var en mental forberedelse, jeg gjorde ikke det før, med meg selv, jeg var 33 år og følte nå dette lot seg gjøre, på meg selv, som meg selv og åpen og ikke masete og kreve kontakt og likeverd og skikkelighet all over, dette skjedde.
Samtidig, kort tid etter, kom jeg inn i et fellesskap, filosofistudium hvor jeg fikk venner og vi begynte å gå ut sammen og senere traff vi andre, jeg ble bragt til café Nordraak på en fest og der ble jeg værende, blant kunstnere, og slutta på Blindern rolig og greit og gikk ut blant folk og kom inn i sammenhenger med kunstnere og bygde Kampen Verksted og annet etter hvert og fikk nye venner ut fra dette. Virksomhet.
Her i Polen har jeg intet slikt felleskap, men jeg forsøker å bygge, hele tiden, og har nå filmprosjekt på gang og teaterprosjekt for Oslo og videre er dette ment å koble, dessuten en rekke andre prosjekter, men ting tar tid.
Det tilfeldige møte er ikke lett, det er lettere hvis man jobber sammen, selvfølgelig, men det har hendt at jeg har truffet folk uten videre off slik record, men da kanskje steder jeg har posisjon fra før, har andre venner i omgivelsene. Ok.

Om å få kontakt med kvinner i Polen

Den russiske dissidenten Anatolij Sjtsjaranskij sa da han kom ut fra fengsel etter lang tid to ting, først, det vanskeligste var å bevare sin menneskelighet, så etter en tid, at han trengte nå kvinnekontakt.
Godt. Det der har jeg alltid huska, og kjenner meg igjen i, dette var på 80-tallet. Godt, kvinnekontakt er nødvendig, det skaper også menneskelighet.
Polen er et samfunn av herrer, pluss noen fruer, men det er kvinnene, jentene, som er mennesker og ikke disse parents, państwo, herskapet, jeg vil ikke inn i noen familie eller nasjon. Uff. Jeg vil ha rett frem kontakt med mennesker, like for like, direkte, et møte, og møter med kvinner er viktigst, det beste, da lærer man også mest.
Det er en erfaring at språk læres best over kjønnsgrensen, jeg hadde 3 privattimer i polsk, i tidlig fase, nå 4 år siden, med en polsk jente, men hun var belærende og doserende etter en metode, non-kommunikativt, for barn. Jeg slutta. Imbecilt.
Jeg ser hele tiden etter kvinner, og altså ikke på lurvete nivå, jeg sjekker ikke damer, glaner ikke, og så videre, jeg vil bli venn, bekjent, komme i kontakt, slik at en samtale kan begynne, det er vanskelig.
Så kan man her begynne å snakke om problemene, hvorfor det er slik, jeg er fremmed. Og det skjer på det informelle plan, på avstand, på kroppsspråk, smil, videre kan det vel komme.

Profil

.



Det likner ikke meg å profilere meg, men denne ene gangen, mon tro om jeg til og med legger inn bilde, i profil, det å være en kjent profil i bybildet kan man være, da blir folk blide, det gir dem sikkerhet. Så skifter jeg profil, blir ikke gjenkjent, det er godsaker. Nå har jeg bart, men det er på tide å få den vekk, gå inn i ny rolle, tror jeg, men jeg erter folk med dette, dette er kostyme, performance.
Min profil her i Polen har hittil vært som læregutt, nå går jeg inn som deltager, vel har dette vært forberedt lenge, og det er en rekke diskusjoner jeg kan tenke meg å delta i, man kan starte her, og på facebook.
Hva slags da, nei, dette med EU, for eksempel, samhold i Europa, against nationalism, det kan være en internasjonal bevegelse, som i Ungarn og Finland og hvor som helst, Belgia, det kan begynne der, og så kan man grave og spørre.

Den polske politiske diskurs

.



Å se hva de prater om i Polen på offentlig nivå, tar tid. Det er kryptisk, som en kinesisk eske, se de underliggende strømmer er mulig, der de taler etter forgodbefinnende, også avisene, det dreier seg om frihet.
De konkrete sakene har ikke interesse, stort sett, som det heller ikke har i Norge, som ”pensjonsreformen” og slikt, se bare på hva som ikke sies, hva som forties, hvordan de snakker, hvordan de omgår hverandre, se hva de sier til deg, midt i fleisen.
Man må si at Polen er maktkamp. I et land uten klare makthavere på forhånd etter 1989. Ingen konstellasjon har her fått hevd på makt, mange har vært i toppen, fått prøve seg, så blitt kasta, polakkene er fornøyd med ingen, det er polsk riksdag.
Klappe klappe søte! De velger deg, så banker de deg opp.

Ulica Krokodyli

En plass, en stil, en peis, et vindu, her kommer folk fra overalt, fordi her skjer det. Her er det heavy trebord, fra polske skoger, her er i jødebydelen, her er krokodillegjennomgang, ut på begge sider, her er bra.
Når man ser inn her kommer man til steingulv og man tror dette er gammel gate gjennom bygdetunet, krokodillegata, men det er det neppe, dette er et navn, med utgang både her og der og man minnes Dostojevskijs novelle Krokodyl, som visstnok er meget festlig og har gitt navn til et humorblad i Russland kalt Krokodyl, og dette er for meg en greie her, på navnet, at Dostojevskij hata polakker, Alle polakker i hans romaner er skurker, og dette er historisk materiale.