Norge

Man kan betrakte Norge som protestantisk. En sukkerunge, rett og slett, som slikker på fingrene hele tiden i stolthet over at de har penger, penger på bok. Man tror at penger man tjener er ens egen fortjeneste, man er utvalgt.
Stoltheten over at man selv «har arbeid» er meget tydelig blant folk, og at man tjener nok penger il å kunne stå oppreist.
Forsørge sin familie.
Det er ubetalelig, i humor, den norske mann i hus og hytte, med denne stoltheten så utenpåklistra at det halve kunne vært nok, for å se det mildt, folk som har «fiksa det», som det så fint heter, og skjønner ikke samfunn.
Slik er ikke katolikker. For dem er arbeid en plikt, en nødvendighet, så so what, ingen kan skryte av noe.
Dermed investerer protestanter mye mer seg selv i arbeidet, sliter vesentlig mer, for der skal man bevise at man er et godt menneske.

Om den polske høfligheten

Den er ekstrem. Til å ta og føle på, av en eller annen grunn tilpasser jeg meg den litt, men ikke fullstendig, er sleivete i bemerkningene, smiler av dette, drar på det, takk, mange takk, vielen dank, har du pussa nesa de, rævva di, og så videre.
Polakker er forsiktige i sin omgang med andre mennesker, noe så til de grader, det viser til en nasjonalkarakter der de vil være i fred.
Ja, jeg har fått fatt i noe der, sliter og haler videre på det, en djevel kommer opp, noe sier meg at dette er fake.
De liker ikke andre mennesker, rett og slett, derfor har de en fasade for å holde folk unna, og hater deg.
Ha ha ha.
Høflig kommer av tysk «hoflich», har jeg hørt, altså den omgangstonen som er ved hoffet, blant de bedrestilte, god kotyme og respekt for andre som også er rike. (Søkkrike). Ho ho ho.
Jeg ser dette stemmer på en prikk her i Krakow, som er bourgeois by nr. 1 i Polen.
Bønder er ikke slik, ikke arbeidere, de blir ansett som «grove» av krakow-folk, fordi de banner så mye.
Og det er riktig, med høflig overklasse blir underklassen direkte stikk motsatt. To sider av samme sak.
Jeg føler meg tilfreds med denne analysen.

Forskjeller

Akk og ve, og så videre, det er dritt og møkk, og en merkelig tid, nei, her i Polen er man ikke ferdig med krigen, så dermed er man hvertfall ikke ferdig med den kalde krigen.
Jeg er ikke i form til å diskutere dette med dem, nei, at det var ille under kommunismen, igjen og igjen det samme gnålet, videre at Lech Walesa er en forræder og faen i helvete, dette ekle ved Polen ses til de grader.
Polen er en ku. Mø! Uansett hvordan man snur og vender på det fins ikke Polen, det er et slavisk folk mot vest, det er det, kan de ikke snart få dette inn i huet.
Nei, de kan visst ikke det, det er klart at dette er en region, med Litauen som nabo, og videre er det en annen tankegang dermed, Norge har Sverige som nabo, og det er forståelig.
Litauen og Polen er i fleng.
Ellers har de ikke fellesskap med noen, kanskje noe med Tsjekkia og Slovakia, i øst suger det.
Ukraina er godtatt.
Den historiske bevissthet i Polen er bare nasjonslegitimerende.
Og det begynner å demre, at landet rundt Wisła er sporty.
Ok, la det gå sport i det, dette landet som alltid har vært rundt Wisla, denne hellige elven som kryper gjennom landet, svakt, stille, man ser ikke på den hvilken vei den renner, her i Krakow er det slik at den renner sidelengs, sånn sett, altså ikke mot nord, øst-vest, og en polakk som er herfra måtte tenke lenge et sted her for å finne ut av hvilken vei den rant. Vest-øst.
Kast en sigarettsneip oppi, og du får vite, det er trickset.
Białystok, på grensen mot Hviterussland, Belarus, i øst, 300.000 innbyggere, slike byer er det mange av, litt store byer, rundt Oslos størrelse, litt større og litt mindre, dette er Polen.
Metropolen er Warszawa, 2.2 mill.
Biały betyr hvit, mot det hvite Russland. Flatt.
Jeg vil ikke inkluderes i dette, ikke assimileres, ikke integreres, jeg vil kommunisere.
Syting over krigen og kommunistisk dikatur kan jeg ikke noe med, faen.
Egentlig er jeg snill, men slik syting og klaging som polakker driver med hele tiden gjør meg helt vill.
Vel er jeg oppdratt i en kultur hvor man ikke skulle syte og klage, sippe, og så videre, men dette er noe annet, for de tror alt går til helvete uansett og skal bare snakke om hvorfor det gjør det.
Her kunne jeg bruke sterke kraftuttrykk, men det tar seg ikke ut på en offentlig side som dette, men det ligger på tunga og jeg bruker det videre.
De er virkelig bare opptatt av hvorfor alt går i dass! Alltid.
Nei, dette aksepterer jeg ikke, din dritt. Finn på noe bedre. Og uansett om du finner på noe, skal de alltid ha noe å klage på, uansett om du gjør noe bra, er det ikke bra nok.

Vitenskap

Det er klart at «enighet» gjør ikke noe sant. Masse idioter kan være enige om mangt, uten at det hjelper en dritt, selvfølgelig.
Enighet i et miljø er vitenskapens rasjonale. Men miljøet har ikke kraft i seg selv. Søren Kierkegaard bevisstgjorde dette, at en som er anerkjent, er anerkjent av noen, men hvem var den første anerkjenner.
Så sannhet må bygge på noe annet. Kierkegaard formulerte «Subjektiviteten er sannheten». Noe annet kan man ikke si.
Man må bare stole på seg selv.
Selv om hundre folk er uenig med deg, har du ikke noe mindre rett av den grunn.
Så hva gjør du da.
Dermed kan jeg skrive om det som vitenskapen påstår, uten å gå god for det, for det vitenskapen sier er ikke uten videre sant.
Det ingen sier er sant uten videre. Jeg bestemmer.
Dette kan gås opp. «Konsensus», ja, men mellom hvem.
Da begynner jeg med de sorte hull, som er en teori, målbært fremst av Stephen Hawking, og popularisert, hvorfor er dette så populært å snakke om. Hva for slags praktisk betydning har denne teorien.
Det er observert fenomener på himmelen, med måleinstrumentet «teleskop», av flere, som gjør denne teorien gjengs tale i et vitenskapelig miljø. Men so what.
Å bli borte i et mørke.
Jeg mener jeg forstår dette, på hjemmebane, i den menneskelige verden.
Og om jeg legger ut om dette, vil få forstå. Så jeg vil ikke si det tydelig, her og nå.
Man kan si det generelt, at det dreier seg om å bli borte i et annet menneske, det andre mennesket som et sort hull.
Umulig.
Bedagersk.
Så dette vil jeg gå opp videre.

Min første polske tanke

pierwszy. Første, min første tanke var den første. Hva med den andre, drugi, trzeci, tredje, og så videre, ordenstall, Polen er et meget ordnet samfunn.
Pierwszy samochód, den første bilen, Móje pierwszy samochod, min første bil.
Og så videre, dette kan man gå ut fra, se det ordnede polske språket.

Det umulige Polen

I og med at dette landet består av mennesker som deg og meg, er de mulige å forstå, selvfølgelig, videre er det meg bekjent ikke forskjell på mennesker på noen som helst måte, dessverre, men det er noe som er lettere å relatere til enn andre ting, slikt som dans, musikk, bilde, videre er dette med språk det som mest hemmer, hele tiden, av en eller annen grunn.
Praktisk arbeid da er å søke det som er felles, en forståelse, på hvilket som helst område, sånn som på trikken, i passkontrollen, i en butikk, på gata, føle noe som linker, noe som skaper fred, fornuft, fellesskap.
Polen er en grusomt egosentrisk nasjon, sannsynligvis den verste i verden, tror jeg i øyeblikket, det er interessant og det kan man lære av, på seg selv kjenner man andre, vites, slik at min egen egosentrisitet blir bevisst, på min familie og mitt land.
Jeg ser dette er veien å gå, man må forandre seg selv, man kan ikke forandre andre.
Jeg går dermed i meg selv, krig på kniven, der jeg kommer av, med en fiende, som jeg ikke skjønte noen verdens ting av, nei, men jeg måtte bli på den krigen, eller dø, rett og slett, uten et credo om denne krigen daglig ville ingen snakke med meg, dersom jeg ikke nevnte krigen en dag ble det ansett som uhyre suspekt, jeg ser.
Sånn er det i Polen også, en absurd situasjon, dersom du ikke hele tiden sier at du ikke liker russere, vil ingen snakke med deg.
Så man definerer seg ut fra hvordan man IKKE er.
Et fiendebilde trengs for å kunne føle seg som et godt menneske.
Jeg ser videre inn i dette, det er mer, en uforstand kommer til meg, et utyske er jeg, mot folk, ser jeg, for jeg ser dem inn i øynene med ild, sur og grinete fordi de ikke forstår meg, forstår min situasjon som uopplyst om det polske språk, da er de som hunder, lukker seg overfor meg, jeg får ikke innsyn i deres kultur, nei, dette er meget instruktivt i forhold til det dumme kravet om at innvandrere må lære seg norsk, for dersom nordmenn ikke er åpne for dem, er det ikke mulig å lære seg norsk, bli som oss! Og vi skal høre på deg.
Fremmedfrykt er dette, noe jeg selv er meget omtåket av, på meg selv, dette er ikke lett, hadde jeg vært i England hadde dette ikke vært noe som helst problem, jeg kunne snakka med hvem som helst og gått inn i kulturen, og trivdes, som i USA, på meg selv, i Tyskland rimelig bra, men i Polen ikke.
Jeg ser videre inn i dette problemkomplekset og er dermed ikke surmulende lenger, for jeg ser hva som er saka.

Om psykologisk analyse

Psykologisk analyse kan ofte ha noe for seg. Dette er ikke «psykologisering», det er reelt, og prøver man å analysere sine medmennesker, kan det opptre motstand.
Derfor bør man slappe av og ikke uten videre gå ut med sine analyser av andre, for de kan bli krakilske.
Så man bør heller ha respekt for alle mennesker, og nesten be en stille bønn for ikke å bli hørt, for gode psykologiske analyser viser til en nerve i disse folka, det kreative element.
Sakens kjerne, kommer man rett og slett til, da heller bruke dette i kommunikasjonen, man forstår mennesket bedre og kan snakke til det.