Polsk

 

Jaget etter å kunne polsk er der, men det er polakkene man skal snakke med, og de er vanskelige, menneskene er sure og grinete og prater i en dur og er ikke åpen for motargumenter på noe som helst felt, dermed må du kunne det flytende og kan ikke få hjelp av polakker, det er umulig, du må lære deg det selv.
Man må legge opp en type strategi, og det er heller ikke lett, for de forsøker å blamere deg hele tida, rette på grammatikken før de svarer deg, tyskerne er også sånn.
Alltid beredt, på prøve, og det å snakke polsk er liksom å være polakk og katolikk og målbære polsk mentalitet og hate russere og i det hele tatt være konservativ og antikommunist.
Så intet av dette er jeg, intet av dette stemmer på meg, slik jeg er, jeg er heller ikke det motsatte, ikke bolsjevik, ikke ateist av den gamle skole, ikke anti-polsk, beklager, du kan ikke definere meg ut eller inn.
Så dette er til integrasjonsdebatten i Norge, jeg vil integreres, ikke inkluderes, der er polakkene på et arkaisk stadium, de skal inkludere eller slakte. Ingen mellomting, de kan ikke lære av utlendinger.
Der står jeg lagelig til for hogg, og skal få dette til, finne ut av dette her, sakte men sikkert til språket slik at jeg ikke lar meg sette ut, gå i konfrontasjon selv om de er tøffe i trynet, lære meg slang slæng og tøffe uttrykk og vitse bort dumme argumenter på polsk med at dette er jo bare rasisme og tull og tøys og historisk feil og bløff, polosenterisk, etnosentrisk, eurosentrisk, og så videre, Polen er ikke alt i verden, sorry.
Men det er det for polakker! Å snakke polsk er å mene akkurat det, at alt dreier seg om Polen, verden dreier seg om Polen, verden skal hjelpe Polen, støtte Polen, ut fra mange ting, fra dets frihetsidé, messianisme, dets selvsentrerthet, man ser ikke land stor sett i slike sammenhenger, da, på pub og hva som helst sted, polakker tror for godt om seg selv, det tyder på lav selvfølelse.
Ok, der ligger det, man går på empati og stakkars deg og stakkars krek og jævel, de må få ørens lyd, man må lytte til dem, psykoanalysere deres traumer fra barnsben og menneskehetens historie, dermed leser jeg Joseph Conrad som reiste ut og glemte ikke.
Jozef Teodor Konrad Korzeniowski, kvintessensen av den vestlige kultur og imperialisme, gikk i britisk tjeneste som offiser og reiste rundt hele verden på slutten av 1800-tallet, til Bandung og Kongo og er en Marco Polo i så henseende med respekt for de han møtte og var ikke overherre. Som meg.
Jeg ser inn i hans verden, skal berette mer.