Om paranoia

-



Det er klart et fenomen som har stor interesse, både personlig og politisk, man lærte under den kalde krigen begrepet ”fiendebilde”, og mange ser ut til å trenge fiender, kan ikke leve uten på definere noen som fiender, ha folk som man kan rette sitt hat mot.
Man kan si at enkle mennesker er fremmedfiendtlige, liker ikke folk som ikke er som dem og venna dems, utdefinerer dem tvert, jævla innvandrere og andre som får skylda for det meste. Folk som ikke er som ”oss”, ”vi gode”, de kule og greier, kretsen, godtfolk, og her har jo dette mang en gang ført til krig i verden. De andre. Ikke-menneskene.
Så kan man betrakte det enkelte menneske, se hva som rører seg i det, mann eller kvinne, med uttalt aggressivitet som ikke likner noe som har med virkeligheten å gjøre.
En psykiater har uttalt. ”En paranoid er den som har den store oversikten”. Et paranoid system, som er fastlagt og sånn er det bare, og den og den er godt menneske og den og den er ond, det som kalles borderline.
Godt å ha noen å skylde på.
Det som hemmer en, i ens egen livsutfoldelse.

om det svinaktige

-



Oslo. En militærleir for utenforstående, forstå det den som kan, men det er mitt inntrykk, og jeg snakker da generelt og ikke om Afghanistan, der Dr. Watson var, nei overalt i denne byen fins unge kadetter, som snakker i et forferdelig jålete språk om seg selv og sine karrieremuligheter, det er jeg som slipper å stresse så jævlig mye når jeg skal bygge meg hus på fritida og skaffe meg kultivert kone og pene barn dumme og umælende på Løkka som man så skal overlate til pedagogene og klage hele tida over at sjefen ikke verdsetter ens arbeid og man profilerer seg i markedet ved nettverksbygging ikke minst på pub og det å kjenne de rette er intet annet enn dumskap.
Norge, dette uvilkårlige ubetalelige komiske som jeg nå først skikkelig gjennomskuer.

Kunstens vilkår

-



I hvilken grad kunst blir likt, beror på så ymse. Jeg husker Blindern der jeg så på denne skulpturen av Arnold Haukeland på stamplassen der, denne fugl, eller ”Air”, som den heter, og folk forsto den ikke.
Og man prøvde med assosiasjoner og i ettertid var en morsom som sa den beskrev studenten som hadde huller overalt.
Resepsjonen, som det heter, på fint, av et kunstverk.
Jeg er oppvokst med at det er fint å være kunstner, forfatter, men andre har ikke vokst opp slik.
Margit Sandemo har i dag hele forsida i Dagbladet. Jeg vet ikke om det har interesse. Det er for meg et tegn på at du kan gjøre hva du vil i Norge i dag, bare du tjener penger på det.
Det fins folk som blir moralsk forarget over noe kunst, men det er nesten ikke.
Edvard Munch skapte het debatt med sin kunst.
Man kan si det var i en borgerlig offentlighet.
Nå fins ikke slike kunstdebatter.
Noen forsøker stadig å ”sjokkere”, men det blir bare døgnfluer.
Man kan si at kunst tar andre veier i våre dager.

Front page

-



En overskrift er bare en overskrift, selv om den spiller med, er et blikkfang, som denne her, der det står ”På sjelens veier”, på norsk, en utstilling om Gustav Vigeland i Krakow, meget bra og opplysende, men videre er dette med front page et gammelt program for å lage hjemmesider, men i og for seg er oppslaget på front page ofte bare tull og tøys, skal lede oppmerksomheten vekk fra det som kommer etterpå, som er selve innholdet, for eksempel i en publikasjon.
Det er mye reklame i Polen, her og der smeller den deg rett i bringa, for å si det på godt nynorsk, men du kan også unngå det ved å ikke ha oppmerksomheten dit, en polakk som reklamere for seg selv i det offentlige rom, styrer jeg unna.

Polen som bakvendtland

Poproszę rachunek? Kan jeg få regningen? Kafé. Po-proszę, bestemt. Predikativ, kan jeg kalle dette, det å predikere en handling, rett og slett. Det er her ingen grunn til å tro at du ikke får regningen. Det ligger i kortene, og er i praksis utenkbart, sånn sett, på det nåværende tidspunkt, på fleip kunne man svart ”Nei, du får ikke regningen”. Evt ”nei den må du betale for”, he he, i et veldig korrupt land. Først betaler du for å få regningen, det er jævlig jobb å skrive den ut, for mafiaen skal ha fire kopier alltid, og så videre; dernest betaler du regningen. Og nåde deg dersom du da ikke gir tips.
Nåde!
Nei, ber du om regningen, får du den. Poproszę.
Her ser man noe bakvendt, det er ikke slik i Norge, for man spør her ”kan jeg betale?”. Da er mer svaret: Ja, det passer bra at du betaler nå.
En helt annen greie.
”Kan jeg betale?” inviterer til et valg, hos servitøren, poproszę rachunek gjør det ikke.
Poproszę rachunek er en kommando.
Polen.
Det er helt bak mål, hvis man tenker etter, for det er du som skal betale og du har ikke noe med å kreve noe som helst, men det er det gamle at kelneren er tjener, og du har spenn.
Det er utenkelig å gå fra regningen i Polen, for det er fintfolk som går på by’n.
Du har spenn, rett og slett, man vet at de som er på pub har penger, kriminelle vet det.
I Norge er det ikke slik.
Her er mer gjestene underklasse, servitørene tjener penger.
Så Polen er et samfunn med tjenere.
Militært.
Spør man om noe, er det en selvfølge at man får det.
Gå og hent kofferten min.
I Polen er det den som spør som har makta. I Norge er det den som blir spurt.

Å eksistere i polsk

Etter en kjapp kikk, i ordbok på nett og for hånd, er det minst 5 ord for å eksistere i polsk. Istnieć, egzystować, bytować, og być og trwać.
Być betyr også ”å være”, som bywać, bywać beskrives å være mer vedvarende, og brukes sjelden.
Dette er tankehevende.
Endelig noe interessant i polsk.

Klok

-



Er det mulig å lage en klassifisering av polakker etter hvor nasjonalistiske de er, en glidende skala? Og hva med polakker i utlandet? Fins noen som kan kalles erkepolakk som man i Norge har erkebergensere? Polakk på sin hals ja, og det er interessant å betrakte på denne måten, det er noe med at typiske mennesker i en kultur er utenkelige utenfor kulturen, kan ikke fungere noe annet sted, rett og slett, stokk dumme.
Er det slik at jo mer nasjonalistisk du er, jo dummere er du? Ja. En patriot er dum, tenker ikke selv. Slik er det med enhver som bekjenner seg til en ideologi.
Krótki betyr ”kort” på polsk, długi betyr ”lang”.
Nå er jeg ikke på å prate om kortskaller og langskaller, og å være kort i hodet og slikt, det er ikke der det ligger, nei folk kan være meget intelligente selv om de er dumme. Intelligens, smartness, skarpsindighet er oppbrukte begreper, det er dumhet jeg taler om.
En nasjonalist er ikke riktig klok. Er ikke vis.