Sposób

Sposób
Sposób – måte,
Polakker tror alt er lett. Krutt. De tror alt kan sies i løpet av få setninger, alt annet er divertering. Polen fins og staten fins og sjefen fins, det er det.
Da er det bare å innfinne seg med situasjonen og innrette seg.
Som en brølende hop har de dermed alltid vært.
Det fins ikke noe filosofi på polsk språk. Ingen som helst. For her fins liksom ikke problemer. Greit alt samma. Ikke spør hvorfor, ikke spør, bare jobb. Det er som Japan. Hierarkisk ordna under sjefen. Et krigersamfunn. Generalen bestemmer.
Det funka før i tida. Kommandolinjene er det som fins. For menn. Damer skal være pene og føde barn, det er det. Til mannens bruk.
Polen er sannsynligvis det mest hierarkiske samfunn i Europa, flatlandet, Frankrike dernest.
René Descartes var fransk, utdannet på jesuittskole, vanlig på den tiden, deltok under 30-årskrigen og tenkte ut sin filosofi på brakka der. Jeg tenker, ergo er jeg. Cogito ergo sum.
Individet trådte fram, på den filosofiske arena, i verden.
Eksepsjonelt sterkt, dermed kan man ikke binde noen, for min tanke er det grunnleggende, hvordan jeg tenker, selv. Basis, for alt.
Eksistensen er meg, min tanke.
Lensherren sier jeg skal gjøre sånn og slik, men det sier lensherren, jeg tenker annerledes.
Det kommer bud herfra og derfra, men det er ikke meg, jeg tenker selv.
Det er klart at Polen også har slike tendenser, i den polske frihet, fra gammelt, polsk riksdag, de alle måtte være enige, konsensus.
Man kunne ikke diktere noen.
Her er det positive Polen.

Polens fem masker, og annet

Polakker er når du først treffer dem sure (og spydige). Klarer du å kle av dem den masken, blir de godlynte. Så kommer den neste, som er intelligent, maske nummer fire er oppfarende, maske fem underfundig.
Altså, 1, Sur, 2. Godlynt, 3. Intelligent, 4. Oppfarende, 5. Underfundig.
Videre, en vurdering av polakker er som følger
1. Effektive
2. Nidtide
3. Nøyaktige

To the point, men ikke sjelden to the FEIL point.
Er det noe mer du vil vite.

North Fish 17.juni

De skulle ha kunnet samarbeide. Mogłaby. Wspołpracować. Svakt. Nå er ikke fotball all verden, men en analyse etter dette forsmedelige EM-tapet nå for Polen er at de ikke kan samarbeid. De kan jobbe under en sjef, polakker kan være sjefer, men de kan ikke samarbeide.
Uten hierarki blir polakker fullstendig forvirra.
Da det ikke var noen klar sjefsfigur på det polske fotballandslaget, fikk de ingenting til. En organisator.
Freden senker seg her på North Fish, den norske fiskerestauranten i Krakow, som er billig, bare for å ha sagt det, jeg spiser fiskfilet fra Trøndelagen, er det greit å leve.
Tradisjonelt har ikke polakker klart seg uten helter og helgener og paver, men nå må de dessverre det. Trist som faen.
Der er klart at sjefen før i tida tenkte for deg, og kirken og staten og paven, men det var før i tida.
Her på North Fish er det norsk, men det er det greit å ikke si til alle, respatex og greier, dette kunne vært Namsos, Norheimsund, hva du vil, Larvik, Stathelle, Bømlo, Lofoten, Reine, jeg trives her, men det er et eget univers i dette, et samarbeid Norge-Polen som blir til, på fisk.


Rekke
Her har de en rett som kalles «rekke», som er rekesalat, med bløte reker og grønnsaker, mer av typen kabaret, med gjennomsiktig bløt saus, nesten som vindressing, det blir kalt Rekke. Betyr det Røkke? Vi er i farta der en rett heter fisk filet, en annen Fjord Steak, og det er norsk og engelsk.
Det er kart over Trøndelagskyst på veggen her, Ytterøya, og en og annen blåsild ses.
Hummer og kanari, det er det som skjer for øyeblikket, der vi ser ut.

Miljøet, hva med det, det er godt, folk trives her, fisk roer ned, også nervene, det er noe der, turister og polakker om hverandre.

Polen granskes

Bak skjermene, bak svingdørene, bak bæreposene i butikkene, i fjernsynets juggel, i reklame, er det folk som styrer, i avisene, på forsorgen, dette NATO-landet Polen i EU er meget instruktivt å sette seg inn i. Det gamle byråkratiet er hjertelig til stede, som avrunder på øre, groszy, i enhver sammenheng, det er groszny, grusomt.
Ivan Groszny, Ivan den Grusomme, russisk tsar, keiser, bodde neppe i Groszny, men dette området er instruktivt, bør studeres nøyere, for over hundre år siden beskrev Tolstoj krig der, umulig.
Det slaviske danseteater kommer, russisk språk med kyrilliske bokstaver, det er den ortodokse kirkes område som har kyrilliske bokstaver, nå fikk jeg med meg det, sent.
Hva man skal si om det er ikke klart, den ortodokse kirke fins ikke her, det fins synagoger, noen.
я. uttales «ja», betyr «jeg», stående alene. Я.
Hm. I sløve åndedrag da.

Det bløte Polen

 

Sang og dans og ikke breiflabb overalt. Bløtkokt egg, ikke så mye som i Norge (Noreg). Polen har villsvin og jakt i skauen, men ikke så langt til skogs og så langt til fjells som i Noreg, dermed er nordmenn mer hardhauser, vanligvis, i det vanlige liv, i fred, fiske krever sitt, har alltid gjort det. Hav.
Men det har selvfølgelig jakt gjort også, det er ikke bare for en ape å felle et villsvin, kløkt må til, ikke uten fare. Taktikk og feller og greier (og greier).

Krakow

Det er meg en stor glede å kunne meddele at Krakow fins. Cracow, for the Cracowians, Cracovia er et fotballag. Det har omtrent samme status om ishockeylaget Stjernen i Norge, ikke best, men i toppen. Wisła er best, Legia Warszawa nummer to. Nå.
På rulleskøyter gjennom byen er mulig, opp til slottet, ned igjen, rundt omkring, det ses sjelden. Et syndrom, som aldri ble til noe særlig.
Skateboard ses noe, som på Maria Magdalenas plass. MariaMagdalenaplassen.
Måpende går vi rundt, ser på alle disse turistene som ikke har skjønt noen verdens ting, smart å si dette, selvfølgelig, det innebærer at vi selv har skjønt desto mye mer, nei, jeg veit bare det at turistene er klin sprø.
På flyet ned i går var det omtrent bare nordmenn, bedrifter på tur, telenor og slikt, jeg skjønner dette norske dumme, dette er kjipt, de hadde virkelig en greie med byen Krakow som man må lenger ut på landet med, trist.
Jeg fikk noe kontakt med dem på fylla, på flyet, men det ble med en eneste replikk, da trakk de seg tilbake, så sleit jeg virkelig, en jentegjeng som skulle drekke, men det ble ikke gøy, typisk norsk dette, drekke på fly og på seminar, men jeg fleipet vel for mye med det, da ble det bråstopp.
Privatisering, bigott, trist, en sak forestår dermed, lære opp nordmenn en lille smule.
Det skjer nok etterhvert, slike traumer bearbeides hele tiden da, for slikt skal ikke gjenta seg, hva er det med nordmenn på tur til denne byen, de er ikke sinte, ikke sure, bare glade og fornøyde fordi det er billig, nesten, som nordmenn på sydenferie som bare snakker om hvor billig det er å drekke.
Kan man linke til dette?
Hei hei hei!
Jeg er i Polen, men billig øl er virkelig ingen primær årsak, det er en medfølgende begivenhet, med røyk, jeg føler meg fram til området der nordmenns dyre priser på alkohol og tobakk er puritansk, indianere tåler ikke å drikke, heller ikke norske vikinger, det er noe med nordområdenes kultur der, de er usiviliserte.
Nordmenn har ingen naturlig sosialitet, dette må gås opp, dermed lider jeg fra gammelt av det samme, jeg kan ikke snakke med folk naturlig, slik som polakker kan, kontinentalt, og franskmenn og tyskere meget og italienere og spanjoler og jugoslaver, vi nordmenn er triste og sjenerte og fisefine og moralske og dumme og ego, nei, her er det spennende!
Så ser man seg rundt, panorerer, der en flaske whisky ikke bæres med hjem tydelig her heller, men det er merkelig å se dem snakke sammen på pub, de snakker sammen avslappet og rolig og hyggelig, nordmenn anstrenger seg i mye større grad for å snakke, jeg ser, lærer, sånn vil jeg også være, dette er bare vane, det er synd.
I Norge er vi troll på hver vår haug, som ikke snakker i utrengsmål, vi må ha noe å si, noe viktig, noe å meddele, jeg skjønner videre pietismen, fra min mors familie, der vi var tause, for vi kunne si noe galt, det hjertet løper over med, og så videre, en stillstand er det nok virkelig i dette, det å snakke er viktig, som å skrive, det er bra.
Jeg slapper av med å skrive, dermed skulle jeg kunne snakke avslappet også, jeg ser, det er der, i meg, dette er bra.
Ta naturlig kontakt med folk, ikke streve, bare snakke, da blir det fred og ro og gemyttlig, jeg kan det.

Polen igjen

Når man forsøker seg på en smertefull måte å serve ballen bakover og fremover, tilter Polen. Det er meg meget fremmed dette, jeg er magisk tilstede tilbake, det er grufullt. Teller man sekunder, er det meg bekjent ikke fremmed for noen dette jeg driver med, å forstå mennesker jeg møter til enhver tid og over en lav sko.