Megetsigende

Bakgården min er en utsikt. Jeg kjenner ikke de som bor der, men sannsynligvis har jeg møtt flere av dem på gata, og her og der, det er mange mennesker. Slike bakgårder fins overalt i Oslo sentrum, bygårder, det er ikke kompakt i denne byen, fasadene mot gatene er bare fasader.
I bakgården lever man et annet liv, enn ute på gata, her nærmer man seg det som man kaller privatliv.
Bakgården, der foregår det, et studie av denne baksidetilværelsen, bak fasaden, er nyttig.
Følelsen av å vite noe, kommer, der man har sett folk av og til, til dels på farten ut, ut av inngangsdører, på vei ut, hjemmefra, noe materiale eksisterer.
Veien hjemmefra og ut på gata, ikke lang, men viktig, der skjer det, man tar på seg ute-masken, som en sminke, i disse sekundene, blir en annen, forsøksvis presentabel.
Helt og fullt forandrer man seg, til en person i gatebildet, som er noe annet enn når man våkner, drikker kaffe, spiser frokost, der man forbereder seg på dagen, til forskjellige gjøremål, her er frihet.
Heroisk er dette, treffe folk.
Møtene, utover dagen, i de forskjelligste sammenhenger, på offentlig transport, kaffebarer, kontorer, kafeer, gallerier, og så videre, det offentlige rom har en del å by på her.
Således lever man.
I bakgården foretas transformasjonen.
Man girer seg opp, til å møte menneskene, de andre, de man ikke kjenner. Forstyrking, kan man kalle det, man møter motstand.
Hva drømmer voldsmenn om? Det er et spørsmål, alle sover, av og til, det ser pent ut når enhver sover, og noen lukter sånn sett ille, og spesielt, man må lufte i soverom.
Den som sover gir fra seg en lukt. Hvorfor.
Man dunster ut noe, en slags rensning, metabolisme, har noen studert dette, hva er det, gammel fyll, for eksempel, det luktes dagen etter, spesielt av noen. Huff.
Man virrer rundt, hele dagen, det koster slit, arbeid, man ser på folk, snakker med folk, er seg selv, forsøksvis, er intime, og avstandstagende, jeg vet bare det at dette funker.
Er man ærlig, ekte, eller lever man bare på rutinen, dermed får falske meninger, bare det som funker, overalt der man er, bør man gå dypere, være mer levende.
Jeg ser meg selv snakke, med noen, i erindringen, en jente, ei jente, ute, for en røyk, der kommer vi fram til en felles forståelse, en kontakt, på en ruin, av erindringer, hei.
Felles, varme, der stikker man fram, ser, smiler.
Kanskje man kan åpne seg, kanskje kan man se den andre bedre, dypere, mer ekte, en kontakt oppstår. Vil du se meg, min bakgård, kanskje jeg tør vise den fram, i tillit, kanskje vi kan kle litt av oss, være nære, intime, med tid og stunder.
Hm. På en måte er dette en prosess, et under, der man er en annen, blir til, som menneske, mann og kvinne, der det foregår, bak fasadene, i de tusen hjem, i forskjellige kontekster, ved middagsbordet, på stolen, på badet, toalettet, vi er hverandres møter, hverandres fengsel, tillit, i søt forventning, om helhet og fylde.
Så kan man.