Smålåtenheten

.



Hm. Norge er karakterisert ved lua i hånda, og nisselua langt nedover øra, som en struts, videre seg selv nok, her i nord, jeg føler meg nå i stand til å begynne å karakterisere det norske på en ny måte.
Nordmenn er ansett som godtroende, ensomme mennesker som trenger andre, dermed blir ukritiske, til inntrengere, innvandrere.
Jeg tror det der er så ymse, ikke i Norge, det er nordmenn i utlandet, på reise, til sjøs fra før, som møter folk med velvilje der de kommer. Ikke hjemme.
Nordmenn liker hogst, brennevin. Videre liker nordmenn å kødde det til for seg, skape forvirring, det er vi mestre til, komme inn i floker, uløselige, der er jeg.
Jeg ser, organisere noe som ikke lar seg gjøre, skryte av dette mens man holder på, nå er vi i gang, og så blir det ingenting av det, og man er sur dersom noen kritisere, gå på håpløse prosjekter, det er jeg god på.
Jeg ser, og så er vi gode på hemmende selvkritikk. Dette gåkke. Det er noe urealistisk ved Norge, svinger mellom optimisme og pessimisme, rett og slett, vi har ikke kontakt med virkeligheten.
Vi ere en nasjon vi med, ikke med, ikke stolt, ikke rett frem, gå til siden, gå utenom sa bøygen, vi er ikke til stede i denne verden.
Norsk hiphop, for eksempel, det dårligste vi kan, videre er vi dårlige kopier av internasjonale trender så til de grader for tiden, er ikke.
Erbe, arbeid, det gidder vi ikke, tar skippertak og tror dermed alt går greit, som jeg ja. Det vedvarende rolige er for eksempel polakker ekstremt mye bedre på. Prosess, mot et mål, uten videre rett fram. Bare gjøre det. Full forvirring.

Morgen

.



Å vite hva man driver med er ikke alltid like lett. Vitenskapeliggjøringen av verden er ikke alltid like lett, for å si det slik, det er noe der, å tro at man kan få alt på form, kategorisere alt. Drømmen er klokere. Tingliggjøringen av alt er noe som skjer, der kritikken har forstummet, at alle menneskelige forhold har degenerert til dumhet, der folk bruker hverandre i stedet for å snakke med hverandre, bare.
Alle menneskelige forhold dreier seg bare om en tenkt nytteverdi, som i Polen. Et kaldt samfunn.
Dette er feil, følelsen er klokere, man føler kontakt med et menneske, og da har dette alltid en nytteverdi, i ekstremt positivt forstand, som universelt overgår den tenkte nytteverdi, som går på hva kan jeg tjene på å snakke med dette mennesket, for karriere og dritt og framgang i verden, for familien og nasjonen, det er nyttig å snakke med den og den og ditten og datten for det vil fremme min sak.
Det er av og til nyttig å gå på Blitz. Og videre hvor det skal være, i dag skal jeg på Blindern, men hvem treffer jeg, jeg veit ikke, men i utgangspunktet ett fett, for jeg leser marxistisk sosialfilosofi, Max Horkheimer og gjengen som målbar en menneskelighet i et tragisk samfunn som totaliserte seg selv, det er marxisme med menneskelig ansikt, det er eurokommunismen, det er det frie samfunn, som er den gylne tanke i europeisk filosofi, fra den franske revolusjon, frihet likhet brorskap.
Dette er rolig, personlig og politisk frigjøring, det som før het Freud og Marx, frigjøring fra traumer historisk, for en selv og verden.

Polsk forvirring

Polakker krangler hele tida, det er som en ild. ”Løpegutt for storkapitalen”, ikke skjellsord i Polen nei, omvendt, her skal de ha kapital inn i landet for investment. Den politiske diskurs går bare på dette. Poenget. Spenn!
Albo, men, det er vel mer? Ja, åndelige verdier, for å si det slik, helt i tåka, ut fra katolsk tradisjon, bundet med det nasjonale, blindt, det er uhumskt, folkerettsstridig og kav galskap.
He he, de taler gjennom sprinkler i gamle fengsler, rosens navn, humørløst og ekkelt.
Det åndelige og det materielle, totalt adskilt her, der har de noe å lære.
Penger uten sjel er kunstig moro, da blir det bare rus, fylla ja, tull og tøys, ingen fremdrift.
Nei, det er noe her, there are two swords, som de sa i middelalderen, kirken og staten, den åndelige og den verdslige makt som delte verden mellom seg, her er vi kommet videre i verden, men ikke i Polen, det er katolsk dritt som ikke har noe som helst å gjøre med moderne sekularisme der det åndelige er sjel og menneskelighet og kontakt og samarbeid, bli fri fra fengsel, til frihet, sammen.
En andedam.

Polsk frihetslengsel

Hm. Det er flere tendenser i det polske samfunnet. Ser man historisk på det, er det ikke snøvlete. Blant de inkluderte i den oppegående kultur fins en diskurs som er frihet. Den gylne frihet, som var adelens privilegier fra middelalderen, der kongen etter hvert ble valgt, fra 1500-tall, at kongen var til bruk, ingen herre, og ble brukt til forsvar av landet i trengsel, bare.
Og moderne grunnlov kom i 1793, den andre i verden etter USA, før Norge 1814.
Ekstremt flotte polakker fins gjennom historien, som papa Witkiewicz, kunstmaler, som ikke ville ha sin sønn på skole, det ble Witkacy, den allestedsnærværende kreative person, nyskaper på teater. Lagde sitt første teaterstykke 8 år gammel.
Witold Gombrowicz, innovativ god forfatter, dekonstruerte all makt og nasjonalitet, en rekke flere, det er storslått. De ikke underkua polakker. Bronislaw Malinowski, grunnleggeren av sosialantropologi. Deltagende observasjon på New Guinea, lærte seg språket, kunne være helt som dem, de fremmede. Joseph Conrad, forfatter som skrev på engelsk, Lord Jim, Heart of Darkness, Almayer’s folly, om det ensomme menneske i vanskelige uklare omgivelser. Viktig. Utvandret fra Polen 20 år gammel.
Å leve, eksistere, der det synes helt umulig, kan polakker noe om. Godt. Skape frihet der man er, uansett hvor man er, litt og litt, erobre rom. Tenke. Være, leve, påvirke, i fullkommen ro. Zen, for å si det slik, nordmenn er mer berserker, tåler ikke for mange folk inn på seg, av tradisjon, troll.
Frihet i et samfunn, ikke bare alene på fjellet og i skauen nei. Takk.

Pluss

Polakker er ansvarlige mennesker. De gjør jobben sin, som trikkeførere, for eksempel, spesielt, som bartendere, den polske jobbkulturen er sterk. Bank. Joy. Samvittighetsfullt, et norsk ord, nordmenn gjør ting samvittighetsfullt, som å drapere en ting, pakke inn julegave, intimt, internt, tilforlatelig, trekker ikke dette ut. Hebefrent, polakker jobber ikke slik, de jobber i angst på en annen måte, ingen skal kunne si noe på dem. Kvalitet. De må alltid stå til ansvar for det de gjør. Redde. Plaga og pint. Så er dette internalisert, som en dyd, det er det. Man jobber ikke for fremmede herrer. Polen er en enhet, en struktur. Barn som får vikar på skolen, i klassen, ser sitt snitt til å prøve ut personen, for å se om man kan strekke friheten lenger, sabotere, på gjørs, slik er polakker. ”Du bestemmer ikke over meg!” som kua barn kan si til barnevakter. Deres egne gjør det, de har autoritet. Da har de medansvar, for nasjonen, mystisk. Mytisk. En arv.
Det der skjønte ikke kommunistene, som trøkka en greie ned over folk, en ideologi, fra universitetet, som bare kadrene skjønte, frihet fra tvang, nei, kom ikke her, pappa bestemmer hos vårs.
Kommunistene hadde ikke empati, for dette, gå inn i en polsk familie og se hva som skjer, strukturen, ikke deltagende observasjon, nei, de brukte bare kniven tvert, det funka ikke, polakkene saboterte, polsk effektivitet var lavest i verden, 30 prosent produktivitet, enorm statsgjeld. Faen.
Det viste hvor underkua polakkene egentlig er, usj. Fra Arilds tid styrt av herrer, Stockholm syndrome, sjefen er kul, jobber, hardt, fortjener spenna sine og greier. Faen.
Flink. En nordmann kan være flink, også dyktig, ha gjort jobben til sin, er kreativ og selvstendig og er sjef, sin egen sjef, er ekspert på det han hun driver med og ingen har noe som helst overherredømme, slik skal det være.
Selvstendighet ja, som den norske bonde, som ikke svarer for noen, du må spørre. Dyrker opp landet selv, ingen har noe med det. Traust. Rolig. Norge.
Så Polen er ikke slik, de står til ansvar for alt, overfor noen som jobber over, i et gigantisk hierarki, der ingen slipper unna, som på hele det slaviske flatlandet, lett å kontrollere, du får ikke dyrke her. Slutt.
Nordmenn kunne finne seg en plass i skogen, sjæl, sette bo. Alene, fiske i vannet. Fiske til sjøs, dra.
Nomader, hva er det, folkevandringer, emigranter, som til dels jeg, som ikke tilpasser seg landet, folket, kulturen, som vil være frie og selvstendige og uavhengige av enhver herre, også da religionen, kryper for ingen, det er også de polske arbeidsutvandrere, som fikk nok av dette mølet, Polen har størst utvandring av alle europeiske land, ikke rart.
Ting skjer.

Hørna

Det er mye jeg kunne trengt her opp i hjørnet, nei, det er ikke det at jeg maser, men her i hjørnet er det vel greit, for et øyeblikk eller to, vi får se hva som skjer, man har observasjonsrett og det er der man kan se helheten av denne kafeen, men det tillates sikkert ikke, for jeg er ikke spaner, det er ikke min jobb og jeg sjekker uansett ikke ut sånne forhold, og jeg driter i hva folk driver med eller putter i seg, det er ikke der det ligger, med bråk og ufred og uhumskheter, det er ikke hva du spiser, men hvordan du er, selvfølgelig, dermed ser jeg en fæl tid hvor folk tror man blir det man spiser, det man tar inn, det man konsumerer, det man leser, hvem man er sammen med, sunne venner og ikke, men det er hvordan du er, mot andre, som har interesse.
Mennesket ser svært mye på seg selv som maskin ja, skal ha de riktige input og trene og faen og lese de riktige avisene og bli gode mennesker på den måten og gode filmer og bli gagns menneske, det er ditt eget valg.
Hvem er det du hører på? Nei, jeg hører på de jeg kan ha en samtale på, altså toveis, men det er jo enkelt og det dreier seg ikke om hvem det er verdt å lytte til, beklager.

Feil

Jeg ser inn i dette begrepet, det er menneskelig å feile, heter det, errare human est, og det er jo det, det å være perfekt er ikke noe som fins, det er ikke det at alt alltid kan gjøres bedre, men det perfekte er ikke noe som har interesse, være perfeksjonist, som noen påstår de er, skryter av det, og det er setninger på dette at jeg kan perfekt italiensk og slikt, fra en italiener utflytta og det er noe her jeg interesserer meg for i Polen, der alt skal være perfekt, og det er perfekt utnyttelse av folk, av folket, at den perfekte arbeider gjør aldri feil og greier og greier og den perfekte lege glemmer aldri noe, nei, det er bedre å være dyktig, selvstendig, kommunikativ, og det er heller ikke noe med å prøve og feile, man gjør det man gjør etter beste skjønn, alltid, jeg prøver ikke ut mennesker, tester ut om de kan ditten og datten, og jeg driver ikke med audition, det er ikke greia, jeg lager teater og film og tar med de jeg føler for og send ikke søknader til meg.
Utvelgelse ut fra kontakt, det er det eneste som holder, god stemning på arbeidsplassen, i teamet.