Gdzie nie ma świateł, tam nie ma korków

Der det ikke er trafikklys blir det ikke trafikkork. Dette leser man i dag i avisa Dziennik Polski, om Krakow. Det stemmer. Dette er en polsk greie, folk ordner seg, blir stressa av trafikklys, det gjør jeg også, et viktig sted i Krakow er det ikke trafikklys lenger, etter noe gravearbeider i høst, da går alt så meget bedre.

Impresjon

.



Du verden du verden, her er et senter, for telefax fra fortida, her hører man nytt og leser avisa og sender mail til redaktøren i Warszawa om forholdene i Krakow og i det hele tatt, dette er ikke i universitetsområdet, det er ved galleri Bunkier Sztuki med utstilling som jeg dermed bør få med meg etterpå, for dette tales det om.
Radziszewski, jeg ser meg om og her kommer det enda en gjeng selvbestaltede koryfeer for det gamle Polen som mener de har mye å lære ungdommen foreløpig, jeg flirer.
Det synes kult. Her møtes folk i alle aldre. Og det er god stemning, og utenfor er det kaldt og her er det røykehalvdel og her går jeg.

Spadevesen

.



Kalle en spade en spade ja, det gjør polakkene grundig og er så konkrete hele tiden at det halve kunne vært nok, det der må være en påvirkning fra kommunismen, dette er meget meget nerdete tale for meg, der de sier selvfølgeligheter om det konkrete med ild i blikket og kommer ikke videre enn dette evindelige arbeidet for arbeiderne og arbeid for fedrelandet og jobbe som faen hele tida til krampa tar dem og så le seg i hjel over folk som ikke jobber, for det gjør de for faen i helvete mens de drikker vodka og skryter av hvor mye de jobba her på freddan.

Polsk patriotisme

Harry, selvfølgelig, men det eksisterer, og det er ikke lett å si til en harry at han hun er harry, man må ta det på andre måter, og det dreier seg om å skape kontakt, for dialog, på et eller annet, hva da.
Jeg er ikke polsk patriot, men litt, jeg fikk tårer i øynene etter flyulykken i fjor, etter hvert, og kjenner en tilhørighet til dette folket, som gir meg kraft, og ikke minst meget nyttig motstand, hele tiden, all the way til meg selv, takk.
Nå leser jeg Adam Michnik, en god-figur i Polen, en som målbærer frihet ogh antitotalitarisme, under kommunismen som i dag, en som skriver hele tiden og blir lest og er bra mann men det er ikke nok og jeg vet man ikkke kan fordra fyren og han har det vanskelig og må støttes.
Man kan si at om det før var kommunistisk totalitært samfunn, er det i dag i stor grad katolsk totalitært samfunn, rett og slett, fra den ene sjefen til den andre, dette er den store polske feilen, man må ha noen å lytte til en autioritet, kan ikke tenke sjæl, flukten fra friheten, etter årelangt adelsvelde, for eksempel, med grusom undertrykkelse, og da er det stockholm syndrome, man begynner å like sine undertrykkere, rett og slett, Polen.
Presten har sagt at, og så videre, før partilederen sa at, og russisk stalin-romantikk og i det hele tatt herjer slikt sinnene, tilbake til det enklet der tsaren bestemte og storhertugen og man slapp og tenke selv, var bare soldat, for en eller annen tufs på toppen og i teten. Forferdelig. Hvordan blir man slik?
Jeg ser det her og der i dag i smått og stort at ”mannen min sier at…”, og så videre, nei jeg kan ikke gå dit, for det vil ikke mannen min…”, og så videre, nei det TV-programmet kan jeg ikke se, for mannen min nekter.
Dette med kvinner.
Og menn gidder ikke å høre på den og den for pappa liker ikke den og den altså Adam Michnok og slike og mener han er kommunist og jøde, ja vel farsan!
Man orker ikke opponere, og snorker og finner andre veier til frihet, for eksempel i kunsten, blir kunstnere, og det er en vei jeg har gått og går for å komme vekk fra uheldige påvirkninger og tenke selve, helt fritt, stå på egne ben, overfor stympere.
Polen! Kan du ikke bare slappe av!!

Gamle griser

Er alle polakker gamle griser? Ja. Det der er et underdogfenomen, kan man si, dyrisk, av hjertens lyst, helt uten grenser og hemninger, rånete atferd til enhver tid og jentene blir rare, trekker seg inn i seg selv og holder seg til venninnene og skravler noe aldeles forferdelig for å bli dette bevisst, ikke lett.
Alle aldre. Det er selvfølgelig noen som har skjønt, som ikke er det, det er det selvfølgelig, heldigvis og jeg går opp en del strømninger der dette ikke fins, og finner forfattere og kunstnere og psykologer her og der som jeg er iferd med å lese, for jeg kan ikke leve med dette tullet, dette drittsekkaktige og ansvarsløse og forferdelige greiene, jeg minnes Bjørneboes Heiligenstadt om det grusomme og tortur og bestialiteten, det ligger her, i den grisete atferden, i det grisete synet på kvinner, som også kommer fram i Hitlers Mein Kampff der han sier at enten tar kvinnen makt over deg eller du tar makt over kvinnen, der ligger nazismen, rett og slett, når man tror dette dreier seg om makt.
”Han var så pågående!” Ja visst. Voldtekt. Jeg ser dette latterlige der kvinner på motsatt hold påstår de liker ”sterke menn” og slikt. Hitler, og de som går på som løver og er jaktbikkjer og sikler og bjeffer og er ølhunder og husker ikke en dritt av forrige voldtekten og er smørblide og intetsigende ufilosofiske og kan ikke snakke direkte til folk rolig og behersket i fylla for det er bare en ting som står i huet på dem. Fitte!
Blei re no på ræ??? Osv, man veit, å forholde seg til dette er den sidens hovedanliggende.

Språk

Språk er abstrakt begrep. Vi snakker. Til hverandre. Og tenker. Jeg sitter her og skriver, har en idé, som går på at språk er misforstått, da skriver jeg denne artikkelen, til min blogg.
Jeg tror språket er for mye fokusert, som språk.
Jeg drikker kaffe, ser, ut av vinduet her, det er snø, en gate, ikke i Roma. Det kunne det godt vært, for det er kirke på andre siden av gata. Hvit, og ingen bryr seg, et katolsk land.
Frogner kirke og Markus kirke på St. Hanshaugen er inni et bygårdskompleks, ellers vet jeg ikke om noen, våre kirker er frittliggende, med markert avstand. Noe annet.
Så kom det en jente inn her, jeg vil mer si frue, sur, med briller, skolelærer, kan jeg forstå, ekkel stemning i rommet md det samme, jeg legger meg ut med skolen, skolegrammatikken, fra Aristoteles.
Nerder kan grammatikk, som de kan hjernen. Det synlige, det statiske, det det er mulig å bare betrakte. Men språket er en strøm.
Og det blir til i samtalen, som her.
Språk er opprinnelig kasus-språk, ikke-kasus-språk kom senere, gammelnorsk til norsk.
Pisać, napisać, på polsk, skrive, skrive ned, notere, er en måte å si noe mer spesifikt ved skrive, sette til et prefiks. na-.
Mleko, melk, z mlekem, med melk. Kasus fører på endelser, på substantivet.
Tingen, som man har og bearbeider, lager til, som kaffe med melk, så drikker.
Czarna kawa er svart kaffe, det sierem i Polen, biała kawa er hvit kaffe, altså kaffe med melk.
Så biała kawa har overtatt, som enklere å si enn kawa z mlekem. Kasus forsvinner.
Så kommer det en type inn her, skal snakke med lærerinnetuppa, dårlig stemning igjen. Jeg ser noe der, mannen som tror han vet det meste, evt alt.
Og at alt som er å si står i bøkene, det må man lese seg til.
Men bøkene nytter ikke som annet enn hypoteser. Og jeg blir helt vill.
”Det står i Bibelen”. Nei, helt feil.
Man kan ikke dosere noen tekst, man må snakke sammen. Hele tiden. Bibelen er fra en tid hvor få kunne lese og skrive. Og det var herrer og slaver, konger og tjenere, et hierarkisk samfunn som vi er i ferd med å komme bort fra.
Sannheten står virkelig ikke i boka, det er det du tenker selv, og kommer fram til i dialog med andre, spesielt kvinner.
Kontakten over kjønnsgrensen er den fyllestgjørende, der skjer det nye, og spennende. Rett og slett.
Jeg kom til en gang, med kvinner snakker man om det gode, med menn om det onde. Altså jeg.
Og kontakten mellom menn og kvinner kan ikke betraktes, den kan ikke settes på form. Den er kunstnerisk, for å si det på den måten, assosiativ, ny. Livgivende.
Fleip, hvordan kommer det inn i bildet, Bibelen, Bibel 1 og Bibel 2, ordspill, norsk, Bibel 3 og videre i det uendelige,da ødelegger man Bibelen som autoritativ, og man vet dette er sant for det som står i denne boka er blitt til ut fra harde diskusjoner, og forandres i dag.

hm

.



Å si noe mer om Polen, i min midte en kafé, radio, røyk, en gjest til, en som står i disken, San Francisco Cappucino, polakkene er småfolk. Hvem er ikke det, kan man si, locals, det er jo overalt, begrensede miljøer, små sære kontaktnett, men i Polen er det mindre. Man har sine folk som man omgås, på kafé går grupper og det foregår ikke kontakt over bordene. Amerikanere er mye mer om seg, de tar kontakt, altså i utlandet, en gammel tradisjon, the tramp, som reiser og snakker med folk.
Vel, sånn er det, ensomme mennesker er kontaktsøkende. Som meg. Jeg trenger venner. Men jeg går ikke bare på, I’m from Norway, how are you? Nei, så da bakker jeg mer ut og sitter og observerer og er alltd klar. Kontakt.
På feelingen kan man forstå mye, og ser folk her og der og tar inntrykk hele tiden, polakkene er undermåls.
Så ser man dette gamle skogsfolket, oppvokst blant dyr, og har mange navn fra skog som Malinowski der Malina er bringebær og videre Maslow, fra Maslo, smør, to berømte sosialviteskapsmenn i verden, Bronislaw Malinowski og Abraham Maslow, polsk opprinnelse. Herr Bringebær og herr Smør. Smør er jo fra gård, landbruk.
Imbir er ingefær, fin musikklubb her, klub Imbir. Og man ser dette som skjer og finner en vei i dette småfolket som jobber som maur for tida og går med bikkjer i parkene før jobben og surrer ikke.
Skog, myter, hvor er de gamle polske myter og sagn før kristendommen? De fins, men kanskje vanskelig å finne, få tak i, men man kan dedusere seg fram mot denne opprinnelige kulturen i skogen rundt Wisla før den romersk-kristne sivilisasjon kom og tok dem og lagde byer og kirker.
I slavisk område betyr alle navn noe, Medvedev, den russiske presidenten betyr Bjørn. Og det har jo vi også, som fornavn, det fins etternavn Bjørn også i Norge, sjelden. Hm. Skog. Ulf, Wyller, det har med ulv å gjøre, ulvejegerne, tror jeg helt sikkert. The wolfs,, fra Europa, kontinentet, germansk-slavisk.
Wulfila, historisk skikkelse, han som oversatte Bibelen til slavisk, allerede 300-tall, skal gå nærmere inn på dette. Skogsfolk i Europa. Middelalderkulturen var rundt Middelhavet, fra Egypt og rundt og fra Eufrat Tigris, Irak.
Så det indoeuropeiske språk er satt til opprinnelse nord for Svartehavet, skog, og de hadde ikke ord for grønnsaker, det forstår seg.
Skogsfolk.
Det er opprinnelsen her nord, i kaldere områder, med pels og kontakt med dyr og natur og vinter i en annen forstand enn i gamle Egypt og Mesopotamia, det opprinnelige, varmt. Elver som fløt over, og de begynte på dyrke opp marka, jordbruk. Naturlig.
I nord var det snø om vinteren og kaldt og de trengte klær og hus og ild i en helt annen forstand.
Fangst, jakt.
Hytter, koier, av tømmer, som de kunne holde varmen i, med mat for vinteren i stabbur. Fy faen. Ikke lett!
Der kommer nord-europeerne fra, i de russiske skoger. Slavisk. De bredte seg ut over her på det flate landet og snakka samme språk overalt.