Thursday, January 21, 2010

Min oppfatning av Polen



Uten innfatning, uten briller, kan man se Polen som en sekkebetegnelse på en rekke mennesker som oppfatter seg som polske. Jeg oppfatter meg til en viss grad som norsk, mindre og mindre, vil bli fri dette og gå inn i verden. Mine venner er min basis, min nerve, jeg er i form til å kunne si dette. De jeg er i kontakt med er mitt speil, men også alle jeg møter her og der hvor jeg er, på flyplasser og hvor som helst, på T-bane, jeg tar inntrykk.
Intet går meg hus forbi, det gjør det ikke for noen, en sur polakk i en kiosk satte meg ut en gang, han var grei lenge, noe skjedde, den drittsekken, jeg snakker ikke i denne kiosken mer, for tiden, kontakten ble avbrutt.
Videre en annen sur fyr, på en pub, en fyr som er glemsk, jeg liker ikke slikt og vansmektes av alle jeg er nødt til å forholde meg til hele tida, jeg må bli uavhengig, ha en egen base, i Sveits, eller noe slikt. Rik.
Så min oppfatning av Polen er avhengig av meg selv, hvor jeg står, hvor sikker jeg føler meg, hvor empatisk jeg kan være.
I gode øyeblikk kan jeg oppfatte polakker som smårollinger, ikke voksne, ikke kommet til bevissthet, bare fugleunger i et rede som klager hele tiden, på andre, fordi de ikke får mat og klær og høyere lønn og slikt, og dame og det som verre er, tihi.
Andre ganger oppfatter jeg dem som de rene dommedagsprofeter, at alt går til helvete hele tiden og de liker det i sin dumpe smerte, we all go together when we go, the land of collective suicide, i politikken, til enhver tid, som nå.
Og så kan jeg oppfatte dem som snille øyentjenere, veldig vennlige og greie, inntil et visst punkt der du begynner å diskutere med dem, da slår de seg vrange etter kort tid alltid.
Så i øyeblikket har det låst seg fullstendig mellom oss, godt å se, det er noe som virkelig ikke stemmer for tiden. Hva da.
De har liksom stått opp med det gale benet hele tiden, nå er det korrupsjonssak i Polen, flere ministre har gått av, regjeringa står for fall, hva skjer.
Jeg ser dette på avstand og vet ikke riktig, dette er et nytt «oppgjør», med de styrende, det ender vel på polsk grunn igjen, med de sterke familier i tet, trist, det er vanskelig i dette landet å komme utenom de riktige mafiøse kretser, rett og slett, være nyskapende, da får man problemer.
Regjeringen Tusk er rettet mot EU, det syns jo jeg er fint, at Europa blir bedre integrert, at nasjonalstatene etterhver mer og mer oppløses, men nei, her i dette landet er det forferdelig sterke motkrefter, det er saka, fra gammelt, kult å være polsk, noe annet er forræderisk, en fare for rikets sikkerhet, og slikt, de går på en blemme.
Jeg ser, jeg ser, sitter på tilsvarende erfaringer i Norge når jeg har gått ut over miljøet jeg primært har jobba i, jeg har jobba utvendig i alle sammenhenger jeg har vært i tjue år, vil ikke bli intern.
Da blir folk sure, skal bare skape lukkede kretser som liksom er selvforsynte, ikke minst på meninger, Polen er en slik struktur. En gjeng.
Går man ut over denne fasaden, denne veggen, denne muren, blir man bevisst tatt og mistenkeliggjort for den minste ting, folk tåler ikke forandring. Change.
Som i USA, der reaksjonen har kommet, den republikanske seieren i Massachusetts, senatorvalget, en sensasjon.
Nei, man skal drive med sitt og drite i verden, egen sikkerhet for miljøet, i krig, mot andre, man behøver fiendebilder for å opprettholde slikt ja.
Men jeg opplever at sikkerhet medfører å gå ut, snakke med andre, alle, i hele verden, først da kan du føle deg trygg.

No comments: