Språk som klesplagg.

Mange måter å bruke språk på. Tilforlatelig til ikke å bli plaget, kan man svare for seg, får man være i fred, mot mobbing. Og la være å bli kikket på, brukt, pint, plaget. Man snakker for å holde folk fra livet. Mot intrudering.
Filibustertaktikk i den amerikanske kongressen, man får stoppet et lovforslag dersom man snakker lenge nok mot det.
Og noen snakker seg varme, ”-når jeg først er i gang…” Vi veit.
Og noen er ustoppelig i sine monologer, det går en på nervene.
Noen kan grise til samtaler, da går jeg.
Og det dreier seg jo om hva man snakker OM. Metafysikken bak, om det man sier har noen interesse.
Så poenget er å få i gang en samtale.
Man snakker alltid MED noen.
Så da fins det jo en mottager for ens ytringer. Og vedkommende kan like det en sier, eller ikke, eller overhøre, smile av det, drite det ut, smake på det, spytte det ut, si en setning som ”nei det der kjøper jeg ikke”. Godt.
Da er vi i gang, jeg kan svare at hysj, my friend, kjøper du meninger?
Og fyren vil ikke kunne si noe med det samme, for han tror liksom at dette er et stående uttrykk på norsk, og vil bli sur og gå på eller gå i forsvar, sannsynligvis.
Næ!
Det har skjedd noe, jeg har likvidert dette språklige uttrykket, ”den der kjøper jeg”, som et ondt norsk uttrykk som bør vekk.
Konsumere meninger, om man skal bruke den meningen til de og de folka, og så videre, om den der påstanden kan funke til å få høy stjerne eller skaffe seg dame eller i det hele tatt bli sett på som en fjong og spennende person.
I kontekst.
Ok. Språk er ikke verdifritt.