Om polsk psykiatri

Jeg vet ingenting om dette spesifikt. Man kan likevel formidle inntrykk, at Polen har et normalitetsbegrep som er som vårt. Du må fungere i det samfunnet du lever i, ellers tar samfunnet affære, eller du kan be om hjelp.
Det er vanskelig å si om det er forskjellige grenser for normalitet her og i Norge. Man ser noen tydelig gale mennesker på gata her, som i Norge.
Om man ser flere mistroiske mennesker her enn i Norge, kommer an på øynene som ser.
Ut fra et kantiansk perspektiv, at psykose er drøm i våken tilstand, er det meget å si, det å ha kontakt med virkeligheten og ikke være til fare for seg selv og andre, der er Polen dårlig utstyrt.
Å være til fare for seg selv og andre er et kriterium for å bli tvangsinnlagt i Norge.
Men hva hvis dette er det normale i Polen, noe det i høy grad er, nei, du skal være tøff. Satse, være krigersk, bestemt, helt, som mann.
Da stiller jo saken seg annerledes, kulturen er slik at du SKAL være til fare for deg selv og andre. Du skal ha en sak å dø for. Polen.
Da er du altså ikke normal hvis du IKKE er sånn.
Men det går an å kommunisere innafor denne konteksten likevel, ikke være bråkjekk og følelsesladet påstående hele tiden, for man treffer polakker på humor.
Jeg har for eksempel ikke hentesveis, eller gebiss.
Tupé or not tupé, for å si det slik, dette vil polakkene synes er morsomt.
Jeg kan ses på som krigsskada da jeg mangler tenner og har lite hår midt på hodet. Fleinskalla, nesten skinhead, ikke pukkelrygget, som er medfødt, jeg har ervervede skader som er synlige.
Og så har jeg ikke fått klipt meg på en stund, så noen kan oppleve min hårfrisyre som komisk. Det kommuniserer.
Jeg ser ikke sånn ut med viten og vilje, jeg har bare ikke mast med å prioritere dette.
Jeg har ikke vært i militæret, og har likevel en del liknende erfaringer, vært i krigen, som det heter, vært forferdelig sint ofte før i tida, og kan eksplodere ennå, men det går ikke i Polen, det vil være farlig. For de kjenner meg ikke. I Norge kan jeg bli sint uten at det er farlig.
Så her lever jeg tilbaketrukket, og det er ikke T-bane her, med masse utlendinger, og det er masse annet som er forskjellig, men dette med psykiatri vil jeg ha mer greie på, jeg har jobba i norsk psykiatri, studert det en smule, og har vært innlagt selv to ganger, for 20 år sida, og har dermed innsikt fra begge sider av nøkleknippet, for å si det slik.
Jeg tror det fins kultiverte polske psykiatere, som det fins i Norge, og så fins det hard core folk som bruker medisiner helst, ingen forskjell.
Det fins folk som ser den samfunnsskapte psykose, og det fins de som ikke tror dette fins, mer går på arv og oppvekst.
Det fins egosentrisk orientert psykiatri og psykologi og psykoanalyse som bare fokuserer på ”deg” som har ”problemer”, og det fins folk som skjønner at dine omgivelser også må tales om.
Kontekst. Man blir syk i kontekst.
Uten venner stopper Norge, for å si det slik, med gode folk rundt seg har man det bra, og de må man finne selv.