Det polske synet på tilværelsen

Hm. Det er jo veldig diversifisert, det som kommer frem i media offisielt er bare noe, og hva folk sier seg imellom noe annet, og i indre sirkler og små møter. Det er noe med den offentlige diskurs og den private, blant annet.
Hm. Witold Gombrowicz var antipolsk, spesielt i sin ungdom, så gikk han i klinsj med det, dekonstruerte det i stumper og stykker.
De polske nasjonale demoner, et fint stykke arbeid, som Ibsen med de norske demoner i Peer Gynt.
For eksempel i den første romanen Ferdydurke fra 1936, skolesystemet, en greie om en som ble tatt inn i skolen for å bli gjort dummere, fratatt all sunn spontanitet.
Det nasjonale dilemma, og det å se dette her inntil beinet, det begrensede ved sitt eget miljø, er universelt.
Ens syn, hva er det betinget av, hva begrenser vårt utsyn, hvilke blinde flekker har vi, man må gå til barndommen, hatske utfall om ting og tang fra foreldrene som skremte barna. Unga.
Polsk barneoppdragelse er fullkomment ekkel. Du blir banka ting inn i huet fra du er null og ikke noe skrik og skrål og bli voksen!
Ikke godt å se på, det foregår i full offentlighet, det blir Stockholm syndrom, man innforliver seg dette med det samme ubevisst og blir robot og sint, skjønner ikke bæret.
Men det går an å tenke, se rolig på ting, men det gjør ikke polakker, de skal ha sitt å si med det samme til alt mulig, har fratatt seg evnen til å være gemyttlig og lytte til andre. Bare koser om de samme tilforlatelige meningene hele tiden.
Og jeg må absolutt se på Polen i dag som en gjeng tidligere konsentrasjonsleirfanger som ikke skjønner at de er frie.
Masse traumer i fortida, men det er ikke sånn nå.