Det kultiverte polske

I en annen og ny greie, kultiverthet på polsk er noe annet, plopp, inne i det, noe kristent, absolutt, til å leve med, snilt, man lyver ikke, ikke smartness her i dialektikken, for eksempel, man mener det man sier og står for det. Det er lite karrierejag i forhold til lenger vest.
Ok, videre er det noe som slår også i flere sammenhenger, man er snille her, mot hverandre og mot seg selv i større grad.
Det er klart det fins snille tyskere og engelskmenn og amerikanere, og så videre, men en snill polakk er ikke frekk.
En snill polakk er ikke nedlatende, han er snill. Varm.
Hm, dermed ses samtaleformen annerledes, som mystisk, i første omgang, de harde ord som faller i en diskusjon er mer til seg selv enn til den andre.
En polsk intellektuell er brutal mot seg selv. Argumentasjonen skal holde.
For alle tilfellers skyld er man dermed også alltid i tvil.
Og lyttende.
Man sier det man mener bastant, men man er hele tiden åpen for at man kan ta feil.
Vis meg noe bedre, og jeg skal skifte mening.