Umulig

-



En som ser sur ut, trenger hjelp. En som ser trist ut, også. I Polen er mange sure og triste, av en eller annen grunn, det er meget påtagelig, og det blir terapi som er greia.
Man må nærme seg polakker med den største finfølelse og varme, lære seg språket og bli psykolog på heltid.
Pomoc, hjelp, polakker trenger hjelp. Og hvordan skal man gå fram da, det dreier seg om en forståelse av folks nervøsitet, der de ikke tåler det minste avvik fra normen, da må man være der og til enhver tid ha nøyaktig med vekslepenger i butikker, ellers friker de fullstendig. Angst!
Da får man kontakt, tillit, man lurer dem ikke, man er seg selv, som dem, for de er så stressa at de ikke har overskudd til å tenke annerledes enn vanen.
Så er man på nikk, i respekt, kan gå videre.
Da ser man smerten deres, og blir kvalm, i empati, får spiseforstyrrelser, for angsten deres ligger nå så tett utenpå dem at det er helt vilt, og de gjør ingenting med det, forstår det ikke, møter andre som også er der til spissfindige samtaler om ingenting av betydning og møter ingen varme mennesker.
Da må man gå inn på denne diskursen, disse emnene, forstå dem, være som de, først da kan man få kontakt.
Kontakt er jo alfa og omega for å kunne hjelpe noen som helst.
Polakker flest har vært utsatt for en forferdelig barneoppdragelse, er i Stockholm syndrome, og ”elsker” sine foreldre.
Som en kjent replikk fra Norge: ”Jeg ble slått da jeg var liten og hadde godt av det”.
Uten kontakt vil ingen fortelle om dette, om fortiden, den nytter ikke med psykoanalyse uten kontakt, det har jeg sett ”Hvordan var Deres forhold til Deres far?” Nei, det nytter ikke.
Dette har generell interesse, overfor paragrafryttere som rettskrivningsfantaster blant diktere, man må bestrebe seg på å skrive korrekt, ellers friker de.
Et ocean av problematikk, som psykoanalytiker må man rett og slett komme i så nær kontakt at man overtar foreldrerollen, først da vil pasienten åpne seg, det er teorien.
Basic trust, et bra begrep fra psykologien, man må gi polakker det, grunnleggende tillit. Ikke nødvendigvis bli foreldre for dem og få dem til å regrediere, bli som barn igjen, nei vanlig menneskelig tillit, møte dem der de er.
Ta dem på følelsen, på vanlig menneskelig måte.
Panser. Polakker har hatt det så jævlig at de tror ingen forstår dem. Og kan dermed i utgangspunktet bare prate med polakker.
Som har felles erfaringer.
Da må man linke, gå i seg selv, se om man ikke selv har hatt tilsvarende erfaringer, metaforisk sett, man selv er blitt banka, på masse forskjellige måter, er blitt skrudd og grinete for et godt ord, på en del felter, første må man hjelpe seg selv, bli frisk selv, for å kunne hjelpe andre.
Da får man kontakt. Da kommer man i en positiv prosess.
Og dette er jo fantastisk, gå i seg selv på denne måten og skjønne at på seg selv kjenner man andre hele tiden, bli kvitt ubevisste traumer selv.
Så der ligger arbeidet.