Samtale

-



Det er noe med en samtale, mellom mennesker. Akademisk, mellommenneskelig, når går bussen? Du er på en busstopp på en landevei, der det ikke står noe oppslag om rutetider, det er revet ned eller et eller annet, du spør en som står der.
Svar: veit du ikke det?
Svar 2: veit du ikke det? Nei ikke jeg heller.
Norsk.
Uvelvilje. Jeg har opplevd å spørre folk om hvor mye klokka er og de nekter å si det, blir redde, paranoide. Flyr vekk skremt.
Samtale: Er du norsk? Njet.
Kan du samisk? Nei kan du?
Jeg spurte en gang en iranskættet i Norge om han kunne persisk, og han svarte et eller annet ”litt, ikke mye”, så spurte han tilbake: ”Kan du?”
Jeg opplevde det som et surt motspørsmål, men det var ikke av veien, ikke ueffent, for jeg har jobba litt med det persiske språk, farsi, hjulpet en perser å oversette en tekst fra farsi til norsk, hjulpet den persiske oversetteren med norsken. Det informerte jeg her om, det ble bra samtale. Venn, plutselig.
Så her, Polen.
Jeg kan ikke henvende meg til folk her ”Kan du norsk?”
Jeg VIL ikke spørre vanlige folk på kafé ”Do you speak English?”
Der er jeg.
Opplevelsen er at å prate engelsk med polakker ikke interesserer det døyt. For vel kan mange engelsk her, men samtalene blir forkvaklet.
Dobrze, det er noe med det, at polakker har noe de kaller ”privatliv”, ukjent for meg, det foregår masse ”private samtaler” rundt omkring, i offentligheten, man går ut for å snakke sammen, vil ikke bli forstyrret, hemmelige møter, kan man kalle det.
”Ikke forstyrr”, kunne alle sette som lapp utenfor bordet de sitter på, det gjelder også gjenger.
Jeg kan av og til bli sittende å lytte til samtaler på polsk mellom folk jeg kjenner, er på hils med, men glipper fort ut.
Det er forferdelig mye sjargong.
Gjenkjennelige klisjéuttalelser som ikke er sagt for å bli diskutert. En gang diskuterte man et fototeknisk spørsmål, og oppløsning på skjerm og slikt, det skjønte jeg.
Så dette preiket de for det aller meste driver med synes nesten bare å være å vise at de er med i gjengen, som klassestandpunktet i AKP under ml-tida i Norge. Vise at de andre kan være trygge på deg. Hemmelig møte ja, og så kan det komme en uttalelse innenfor dette kodespråket som virkelig er en informasjon, som alle nikker til. Det er strukturen her. Hi hi hi.
Skjerpings!
Man snakker masse masse fleip først for å lure folk rundt til å tro at man ikke snakker om noe alvorlig, så føler man seg trygg og kan snakke skikkelig.
Og jeg er absolutt ikke godtatt innenfor bevegelsen, bevegelsene, meningene som er riktige i de forskjellige gjengene, så jeg får ikke vite noe som helst, er jeg der, spiller de bare skuespill. Jeg går.
Uff.
Men nå ser jeg det.