Jeg traff en gang en fyr her i Kraków, vi snakka mye, i og for seg en hel masse, han hadde peiling på både det ene og det andre, jeg sa jeg likte Witold Gombrowicz, forfatter, som jeg har lest en del bøker av, fyren svarte ”han er typisk polsk”. Ok, greit, det sa denne fyren, det får stå for sin egen regning, etterpå har jeg tenkt i andre baner, det ble ikke tematikk der og da, men hvis jeg sier om en fyr at han er ”typisk bergenser” er dette ikke bra, det betyr at jeg mener han er dum, det samme som om jeg sier om en at han er typisk norsk. Surt.
Men for denne polakken var Gombrowicz et framvisningsobjekt for den polske kultur, reklame, for hans egen identitet. Det er ikke slik jeg forstår Gombrowicz i det hele tatt, han er det motsatte, som Ibsen tok han oppgjør med nasjonale demoner. Blant annet. En dekonstruktiv forfatter. Flott.
Polakker synes å ha en identitet på at de er polske, det samme har jeg møtt på Vestlandet, ”jeg er Vestlending”, merkelig sak, det er underdogværemåte. Jeg er irsk, jeg er same, og så videre. Jeg er fra Ljan, men det sier jeg ikke til folk med stolthet, der er jeg vokst opp og det er det, dessuten ble jeg aldri patriot, jeg traff noen som var det, ”han er Ljansgutt”, videre møtte jeg det senere på Kampen, en ”kampegutt”, og så videre, jeg vet slik lokalpatriotisme fins, jeg har ikke det.
Så dermed har ”polsk identitet” ingen interesse.
No comments:
Post a Comment