Historikeren Norman Davies sier at nasjonalstaten som begrep ikke er interessant å bruke før etter den franske revolusjon.
Det å kunne snakke sammen, er et gode. Det er nødvendig. Forferdelig å ikke kunne gjøre det, men det er det, at man må ha noe å snakke OM.
Ja, og hva dette er, vil vise seg.
Nei, man møter et menneske, får kontakt, på pub. Det er mulig vi finner noen emner, som vi begge interesserer oss for.
I en viss forstand kan man påstå at vi bare SNAKKER.
Hvorfor er du her?
Jeg spør ikke en svenske uten videre hvorfor han befinner seg i Norge. Eller en finne. Tyskere er litt merkeligere, østerrikere, videre vet jeg en del om hvorfor folk kommer til Norge, hva med Kypros, hva med hva du vil, man møter noen og har kontakt.
Og da kan forskjellige kulturbakgrunner ha interesse, men hvordan snakker man om det.
Jeg er fra Norge, har interesse av å fortelle andre om dette dersom de spør og undrer seg, det samme med en fra Kypros, i Landingsveien på Hovseter bor det en rekke mennesker, som på Stovner, hva prater man med sånne folk om, i det politiske partiet, i fengslet, på T-banen der trikken stopper, i butikken der det er lang kø, der man venter på lyskryss i Kraków, som tar lang tid.
Jeg må ta en Knausgård på Valgerd Svarstad Haugland uten å spørre, for dette er instruktivt for dette emnet. Jeg hadde innlegg på et møte på Stortinget, som representant for en organisasjon, hele Kristelig Folkepartis elite var der, alle i regjeringen da, som Bondevik og møtet blei leda av Knut Amund Hareide, og faste møtedeltagere var kjente kristne mennesker i Norge av type Rimi Hagen og Nina Karin Monsen.
Man kan si gruppa var en etterfølger etter Verdikommisjonen. 40-50 mennesker, med etpar journalister.
Møtet var fra 16-20 og det var en pause, der man fikk servert pizza. I tradisjonelle store pizza-esker, bokser, av papp.
Jeg gikk rundt, så på, traff så vidt folk, sto ved Valgerd, sa på fleip til henne at det er dårlig bare å få pizza på Stortinget.
-var den ikke god da?
-har du laga’n sjæl?
Da tenkte hun seg om, så opp i luften (himmelen) og sa at hjemme hos oss er det pizza hver lørdag og det er det stort sett jeg som lager.
Ok. 2004.
Poenget her, som er fryktelig, var at hun ikke tålte en fleip om maten.
Jeg dreit vel i om vi fikk pizza eller bankebiff eller gourmetmat from hell, men det skjønte ikke hu snuppa.
Det gikk liksom på hennes stolthet, at jeg kødda med maten HENNES. Som norsk. Folkevalgt.
Her er nasjonalismen.
Jeg ser her den rene ondskap.
I ettertid kan jeg se denne kjappisstilen hennes, der hun SELV fort skulle gjøre seg ferdig med maten, hun er på utallige slike pauser med konversasjon døgnet rundt, skulle forberede et innlegg i komiteen og greier, altså skittviktig.
Og jeg kan også se på dette som kultur fra Hardanger hvor hun er fra Øystese, og det er interessant, denne greie kjekke måten å snakke på uten å tenke seg om som locals alltid har.
Søtt.
Jeg skulle være fornøyd med maten min, den Norge produserte. Og ha respekt for at på Stortinget er det ikke jeg som bestemmer. Spis maten din!
Men var den ikke god da? Liker du ikke maten vi lager?
Sånn er det i Polen overalt.
Jeg mister fullstendig appetitten her, må gå på ren basisnæring, nødbluss i matveien, for et år siden klarte jeg ikke spise noe som helst i tre uker, har aldri mista matlysten før i mitt liv, som norsk bonde.
Hm, jeg ser inn i denne tematikken og ser et bugnende matfat i Sogn der jeg var 10 år og kom på besøk til slektninger der og rømmegrøt og spekemat og alt det stedet kunne oppvise nå må du eta!
Norsk å ”nøde”, når du ikke orker mer, ”å du greier litt til”, og det er da ikke høflig å si nei.
Men det er gammelmodig.
Spise til magen sprekker. Og det gjør de nå i Polen hele tiden og spiser så jævlig fort og mye at jeg ikke ser før maten er borte og fyren bare går og tørker seg om munnen eller har bestilt seg en biff TIL. Og spiser den like fort og går rolig ut.
Og feite polakker RENNER UTOVER HER NÅ.
No comments:
Post a Comment