Folket

-



Historien har gjennomgått en periode nå der ”folket” var et ord, et begrep, som man kunne finne mye sant i, man dyrka dette folket, men det går med slike moter som med andre at det havner i søpla etter kort tid.
Folket vil ha brød, hvorfor kan de ikke spise kake?
Dag Solstad dekonstruerte dette ”folket” i sin roman ”Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige”, fint.
En historie fra Romsås der han møtte dette uforliknelige ”folket” og skjønte at de er jo helt fjerne.
Og jeg har bodd på Manglerud i 25 år i nærkontakt med folket og jeg kan si mye om dette, mye rart, en del gode historier, folket kan ha en varme, som for eksempel ikke fins på Blindern og i intellektuelle sirkler, det er et kommunikasjonsproblem.
Arthur Schopenhauer, som nevnt i forrige artikkel var rimelig folkevond ja, det er den sida av saka.
Erasmus Montanus var ikke borte han heller, i kontakt med vanlige folk, det er gjort mye moro ut fra dette, kjempehumor, gjennom tidene.
Der Black Adder gikk ut blant folk forkledd for å se hvordan de levde, og de sa ”good morning, stranger!” han svarte ”Good morning peasants!”
Han avslørte seg altså med det samme from the aristocracy, og det blir en selvoppfyllende profeti når du mener at folk i utganspunktet er helt bak mål og idioter og ubehøvlede svin. Grove i målet og pusser ikke tenna og ser på fotball. Hooligans!
Det å være folkelig er en god ting, altså ikke skryte og ikke være høy på pæra og ha humor og drive med ordspill og erte makta når det er det det dreier seg om.
Prate som folk, ikke mase, slapp a’!
”Der er en streber” sier folk, vi kjenner lusa på gangen, der denne røde eplekjekke brille-Jesus leser som faen for å få seg høy stilling i staten og har slutta å prate med folk og går bare videre med full avtalebok.
Drar stigen opp etter seg ja, det liker ikke folk, dette er en norm.
Men for en selv, alene, er det et poeng å drite i dette pisspreiket, leveregler av denne typen, for jeg veit i meg selv at likeverdig kontakt alltid er det eneste det dreier seg om.