Å forstå

Hva vil det si å forstå. Intuitivt forstår jeg hvorfor Polen er et lukket land, med lukkede mennesker, ut fra landets historie, pressa mellom tre stormakter, det har blitt kompakt her. Jeg skjønner hvordan en mobiltelefon virker. Jeg vet hvor man får kjøpt kaffe. Jeg kan skrive.
Jeg har en forståelse av hvorfor Norge sa nei til EU, og Island, vi føler oss ikke som en del av Europa. At Sveits ikke er medlem, er en annen greie, dette landet har en uavhengig posisjon i Europa som de vil bevare, og som andre land har interesse av fra gammelt og er avhengige av.
Jeg skjønner hvorfor min roman Grynt ikke solgte mer enn 300 eksemplarer.
Men jeg skjønner ikke hvorfor de store forlagene ikke har utgitt mine romaner, de store. 20 refuserte hittil.
Jeg skjønner noe av hva som står i en bok som ligger på bordet her, for jeg har fått det forklart.

2
Jeg vet at 2+2 er 4. Jeg skjønner hvordan man lager kaffe. Og jeg kan lage kaffe. Jeg vet lite om hva folk her i Polen bruker fritida si til. Det synes som om de fleste ser mye på TV. Sport.
Videre har jeg en opplevelse av hovedstrømngene i polsk politkk for tida, slik at jeg kan snakke med folk om det. Bidra til å forandre det.

3
«Jeg skjønner ikke Faust». En replikk jeg fikk referert, en jente som studerte idéhistorie på Blindern sa det. Jeg skjønner Aristoteles, og Immanuel Kant. Jeg har lest Hegel, skjønner at hans verk Åndens fenomenologi var helt ny i verden, den var skjellsettende for alt som kom etterpå av filosofi.
Men den var inspirert av Napoleon, av historiens gang, kampen for frihet.

Videre. Det å forstå. Mange er opptatt av om de forstår en tekst. Studenter er gjerne det. De ente et essentia av Thomas Aquinas er regnet som vanskelig å forstå. Verdens vanskeligste filosofiske tekst, sier noen. Jeg forstår den teksten. Den er svært innholdsrik, ikke mange sider, så det tar tid å forklare andre hva som står der.
Jeg har ikke støtt på filosofiske tekster jeg ikke har forstått.
Teologen Karl Barth har skrevet et verk som heter Rudolf Bultman, ein versuch ihn zu verstehen. Ok. Jeg har ikke lest den boka. Tysk. Skal litt til før jeg gidder å lese den. Jeg forstår Bultman. Bra mann.
Jeg husker jeg var på første mai – møte en gang, i Stavanger, oppfatta ikke hva taleren sa. Videre fulgte jeg de kjente debattene i Norge mellom Gro og Kåre, Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland, skjønte ikke bæret. Et tankekors.
En type selskapslek, kommer jeg til nå. Denne duden fra Arbeiderpartiet i Stavanger snakka ikke til meg, han snakka til noen partifeller eller noe slikt, skulle gjøre karriere. Slik kan jeg forstå denne talen nå i ettertid. 25 år etter.

Filosofen David Hume har interesse, filosofihistorisk sett, men ikke essensielt.

Dermed kommer jeg til at det å forstå ikke er noe essensielt. Man må gå til selve livet. Jeg støter på en person jeg ikke forstår. En polakk på gata, jeg får en følelse av at han er i en helt egen verden, som jeg ikke har peiling på, dokumentmappe under armen, og jeg begynner å lure på hva han jobber med, hva han tenker på, hvilke planer han har for dagen, og så videre, er han et regningsbud? En torpedo? Advokat? Selger? Forretningsdrivende i underbukser?
Han bare går rett mot meg på gata og en fremmedfølelse tar meg.
Hvem faen er dette? Hvem jobber han for? Hva er poenget?
Jeg begynner å gjette, dikte om fyren, en traust polakk som har jobb og ild i blikket og skal gjøre karriere på et eller annet felt, og kona er blid når han har god plan i så henseende, kanskje hun kan få seg pelskåpe og begynne å gå på konditori om formiddagen. Øke i anseelse i denne byen og bli invitert histen og pisten, hun gleder seg. Framifrå!
Dermed har fyren her ikke interesse av essensielle samtaler, han er fremmedgjort i samfunnet. Dette forklarer min fremmedfølelse i møtet med ham.
Ok, dermed modifiserer jeg mitt utsagn nå om at forståelse ikke er essensielt, jeg forstår ikke denne fyren personlig, jeg forstår han nå i første omgang som fremmedgjort. Han har mål i livet som er triste. Stige i gradene i samfunnet, det er et ekkelt mål å ha. Huff.
I en viss forstand kan jeg forstå det, for overklassen driver med ting som muligens er interessante, og inngangsbilletten kan rett og slett være at kona går på konditori her i fine klær og er beleven og blir introdusert dermed til skikkelig rike folk som har makt, og samtidig er smaksdommere i kunsten i verden.
Ok, jeg ser, dette er greit.
Han er snill, beleven, utadvendt, ser jeg nå, en hare, som jeg kan følge, for jeg er også interessert i den rike overklassen her, som jeg vet fins, og kjøper kunst, for jeg driver i den bransjen, et firma. For norsk polsk kunstutveksling. Ok.
Hm.
På seg selv forstår man andre, et norsk utsagn. Godt. Sant.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke får utgitt roman, det er et tankekors, som er der hele tiden. En vill bekymring, til å bli gal av, for jeg skriver hele tiden. Det er noe med posisjon. Jeg er ikke ansett som viktig av noen som skal tjene penger, eller ære, slik at de uten å blunke gir meg ut. Kjendiser gir ut bøker hele tiden, uten at noen kan si noe på det, for dette er det penger i.
Forlagene lanserer noen forfattere som de mener har fremtiden for seg, som de kan satse på, av typen Frode Grytten og Erlend Loe. Forlagsvirksomhet er business.
Forlagene tror ikke de kan tjene penger på meg. De tror heller ikke at det å utgi meg gir dem øre, noe sted.
Penger og ære, det synes de å være opptatte av.
Jeg er på et møte, der et stort norsk forlag lanserer sin høstliste. Forlagssjefen går gjennom alle romanene, som han øyensynlig har lest, har godord tilforlatelig om alt, meget elegant og unervøs er han. Anders Heger i Cappelen.
Fienden har navn og adresse, sa Brecht, men dette er ikke min betraktning, jeg vil forstå. Anders Heger er gallionsfigur for dette forlaget, dyktig på sitt.
Jeg har vært innom dette forlaget en del ganger, det var det første jeg forsøkte å bli utgitt på, 1992, traff en jente jeg kjente fra filosofistudiet, hun jobba der, som redaktør, Inga Bostad, bra samtale. Senere har jeg møtt andre i dette forlaget, og en gang eller to blitt sint.
En gang, 1997, hadde jeg skrevet en roman med en greie som kanskje var ny, som jeg ikke følte for å bare la dem lese uten videre. Jeg hadde skrevet en roman hvor leseren var morderen. Jeg var usikker og redd og det endte med at jeg ikke leverte den til Cappelen, jeg fikk ikke kontakt, senere leverte jeg den til Solum, i kontakt, men de ville ikke utgi den, så kontakta jeg Geir Gulliksen i Tiden, han leste den og sa at han syntes den var for kul. Han hadde jeg en personlig kontakt med på den tiden. Så gikk jeg til det nye Geelmuyden.Kiese forlag, fordi jeg kjente en som jobba der, videre lot jeg forfatteren Kjartan Fløgstad lese noe av boka, han kom med en skriftlig vurdering. Som jeg la ved til geelmuyden.kiese.
Jeg var innom forlaget og traff folk, ble invitert til mottagelse på kunstnernes hus med tapas og lansering av deres første bok, et kunsthistorieverk. Boka mi ble ikke antatt.
Hvorfor.
I 1998 skrev jeg en roman som heter Kampen, om en fotballkamp skildret av storspilleren på det ene laget mens kampen foregår. Og det er en del nyskapninger i den romanen, som jeg kan fortelle om, men ingen ville utgi den. En kafka-opplevelse.
Flere av mine venner leste den boka og likte den.
Alle jeg snakka med med makt i den litterære verden vek unna. Geir Gulliksen ville ikke si noe som helst, Dag Solstad leverte jeg den til, da han sa han ville lese den, da jeg spurte han om det på telefon, men han leste den aldri, eller kom hvertfall aldri med noen tilbakemelding. Osv.
Kafka.
Ok. The Kafka experience. Senere lagde jeg et film-manus, jobba for å få folk i filmbransjen i tale, men de møtte aldri opp til avtaler. En fyr, Crispin Gurholt, møtte opp til en avtale, sa at ideen min var god. Senere kom han aldri.
Ho ho.
Da Kafka leste opp for venner fra sine romaner, lo han ofte godt, det var stor humor i dette.
Umulig. K. Har får jobb på Slottet, som landmåler, men han får aldri kontakt med de som har ansatt ham, for eksempel Herr Klamm, en dignitet på slottet, Herr Klamm unngår ham som besatt, reiser fra restauranten mens Kafka er på do, osv.
Umulig.
Det er noen som ikke liker meg.
Dermed skriver jeg en roman nå som heter «Umulig». Og er sånn sett fornøyd, den blir aldri ferdig, men prosessen er god og viktig og nyttig hele tiden. Jeg blir kalt Hjalmar Ekdahl, blir mobba her og der, flirt av, som Søren Kierkegaard, ikke utgitt, som van Gogh, men dette kan jeg jo ikke si offentlig. For da kommer hylekoret fra bermen ennå mer, han tror han er van Gogh! Kierkegaard! Uff.

Dette er altså ikke forståelig, det er absurd.
Så jeg har jo lest og fått inntrykk av Albert Camus' Den fremmede, en av de få bøker jeg har lest to ganger, og Kafka er jo pinlig aktuell, men det er meg som styrer dette løpet, slapper av.
«Jeg skjønner ikke Faust». Denne jenta husker jeg ikke engang hva heter nå, men hun skulle jeg gjerne prata med.
For Faust er jo bare en dust som allierer seg med djevelen for å få seg dame.
Kan det være at kona står bak? Som i tilfellet med denne polakken jeg i første omgang ikke skjønte? Trolig.
Kona til forleggeren? Der de ikke har tid til sånne som meg? Der de har en egen agenda om å komme seg opp og fram i samfunnet slik at kona blir blid? Ja, slik er det.
Da forstår jeg.
Så dermed er alle «vurderinger» av meg sagt på denne bakgrunnen, egen karriere. Og det har med ektefelle og partner å gjøre.
Dette er folk som skal opp og fram i verden for å bli kjent med de rette. Bli feira. For da tror de at de får seg dame, og så videre. Type. Hu hu. Ha!
Jeg forstår. Puh!
Sånn er det. Jeg daler ned fra mitt selvpålagte drama, ser samfunnet som det er.