Språk

Språk er abstrakt begrep. Vi snakker. Til hverandre. Og tenker. Jeg sitter her og skriver, har en idé, som går på at språk er misforstått, da skriver jeg denne artikkelen, til min blogg.
Jeg tror språket er for mye fokusert, som språk.
Jeg drikker kaffe, ser, ut av vinduet her, det er snø, en gate, ikke i Roma. Det kunne det godt vært, for det er kirke på andre siden av gata. Hvit, og ingen bryr seg, et katolsk land.
Frogner kirke og Markus kirke på St. Hanshaugen er inni et bygårdskompleks, ellers vet jeg ikke om noen, våre kirker er frittliggende, med markert avstand. Noe annet.
Så kom det en jente inn her, jeg vil mer si frue, sur, med briller, skolelærer, kan jeg forstå, ekkel stemning i rommet md det samme, jeg legger meg ut med skolen, skolegrammatikken, fra Aristoteles.
Nerder kan grammatikk, som de kan hjernen. Det synlige, det statiske, det det er mulig å bare betrakte. Men språket er en strøm.
Og det blir til i samtalen, som her.
Språk er opprinnelig kasus-språk, ikke-kasus-språk kom senere, gammelnorsk til norsk.
Pisać, napisać, på polsk, skrive, skrive ned, notere, er en måte å si noe mer spesifikt ved skrive, sette til et prefiks. na-.
Mleko, melk, z mlekem, med melk. Kasus fører på endelser, på substantivet.
Tingen, som man har og bearbeider, lager til, som kaffe med melk, så drikker.
Czarna kawa er svart kaffe, det sierem i Polen, biała kawa er hvit kaffe, altså kaffe med melk.
Så biała kawa har overtatt, som enklere å si enn kawa z mlekem. Kasus forsvinner.
Så kommer det en type inn her, skal snakke med lærerinnetuppa, dårlig stemning igjen. Jeg ser noe der, mannen som tror han vet det meste, evt alt.
Og at alt som er å si står i bøkene, det må man lese seg til.
Men bøkene nytter ikke som annet enn hypoteser. Og jeg blir helt vill.
”Det står i Bibelen”. Nei, helt feil.
Man kan ikke dosere noen tekst, man må snakke sammen. Hele tiden. Bibelen er fra en tid hvor få kunne lese og skrive. Og det var herrer og slaver, konger og tjenere, et hierarkisk samfunn som vi er i ferd med å komme bort fra.
Sannheten står virkelig ikke i boka, det er det du tenker selv, og kommer fram til i dialog med andre, spesielt kvinner.
Kontakten over kjønnsgrensen er den fyllestgjørende, der skjer det nye, og spennende. Rett og slett.
Jeg kom til en gang, med kvinner snakker man om det gode, med menn om det onde. Altså jeg.
Og kontakten mellom menn og kvinner kan ikke betraktes, den kan ikke settes på form. Den er kunstnerisk, for å si det på den måten, assosiativ, ny. Livgivende.
Fleip, hvordan kommer det inn i bildet, Bibelen, Bibel 1 og Bibel 2, ordspill, norsk, Bibel 3 og videre i det uendelige,da ødelegger man Bibelen som autoritativ, og man vet dette er sant for det som står i denne boka er blitt til ut fra harde diskusjoner, og forandres i dag.