Hm

Det er ingen grunn til å tro at noen liker meg her, av en eller annen grunn ser de brydd på meg, ser jeg skummel ut? Dette er Polen, det tilforlatelige deilige landet for nerder, jeg kan ikke si annet, og dette mener jeg alvorlig, beklager, at her er det bare unger som tilter dersom de møter andre enn dem selv i sandkassen.
Jeg husker da jeg begynte å gå alene på byen, i Oslo 1988, dette var en mental forberedelse, jeg gjorde ikke det før, med meg selv, jeg var 33 år og følte nå dette lot seg gjøre, på meg selv, som meg selv og åpen og ikke masete og kreve kontakt og likeverd og skikkelighet all over, dette skjedde.
Samtidig, kort tid etter, kom jeg inn i et fellesskap, filosofistudium hvor jeg fikk venner og vi begynte å gå ut sammen og senere traff vi andre, jeg ble bragt til café Nordraak på en fest og der ble jeg værende, blant kunstnere, og slutta på Blindern rolig og greit og gikk ut blant folk og kom inn i sammenhenger med kunstnere og bygde Kampen Verksted og annet etter hvert og fikk nye venner ut fra dette. Virksomhet.
Her i Polen har jeg intet slikt felleskap, men jeg forsøker å bygge, hele tiden, og har nå filmprosjekt på gang og teaterprosjekt for Oslo og videre er dette ment å koble, dessuten en rekke andre prosjekter, men ting tar tid.
Det tilfeldige møte er ikke lett, det er lettere hvis man jobber sammen, selvfølgelig, men det har hendt at jeg har truffet folk uten videre off slik record, men da kanskje steder jeg har posisjon fra før, har andre venner i omgivelsene. Ok.