Katolsk galskap

Hvordan blir katolikker når de blir putta inn på psykiatriske sykehus? Hva slags vrangforestillinger har de? Det er forskjellig i forskjellige kulturer, i dag er det nok mer en betraktning på personligheten som helhet enn depiktering av klassiske typer stormannsgalskap, der den originale norske er å tro at man er Napoleon, den kjente vi som barn, og høl i gjerdet på Gaustad, senere lærte jeg om ”influens”, at folk tror de blir styrt av signaler utenfra, som viser seg som strøm i beina, for eksempel, i moderne tid, en depersonalisering, som det ble kalt i litteraturen, ufrihet til å styre selv.
Gunnar Skirbekk har en artikkel om psykisk helse der han snakker om at grad av psykisk helse er grad av opplevelse av frihet, fra tvang, fra utsiden og innsiden. Godt.
Jeg leser nå en polsk roman av Olga Tokarczuk, født 1963, psykolog av utdannelse, jungiansk skolert, boka kom 1998 og heter på engelsk ”House og day, house og night”, der viser hun frem en del typer galskap og bisarre mennesker på en fortreffelig måte, med stor humor og empati, jeg skal omtale boka mer når jeg er ferdig med den.
Hvordan blir en katolikk gal? Hva skjer? Synspunktet for meg er at galskap er en stillstand, der du står fast i ideer som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, da blir du til fare for deg selv og andre.
Polakker er absolutt til fare for seg selv og andre.