i tiltro til meg selv og andre mennesker søker jeg folk hele tiden, her i Polen, men det er ikke lett, for de er så interne, disse folka, i sin egen greie, i sin egen gruppe, men man plukker da opp noe av språk, for man har et skjelett å henge det på, videre er det meg bekjent polakker som ikke er fullstendig lukkede mennesker, men de fleste er nedgravde i sin egen intethet, er min forståelse av dem, og dette hølet som de der er detti ned i er et sort hull, dit gidder ikke jeg gå, det der er ikke min bekymring, heller forsøke å lokke dem ut av rottehøla sine, spille skuespill for dem, late som jeg ikke interesserer meg for dem og slikt, det virker for det meste, da kommer de, det kan de ikke unngå, rottefangeren fra Hameln går da igang og sitter her ensom og forlatt og terger ingen med å se på noen som helst, bare skriver i vilden sky dette essayet og andre prompelyder i det fjerne, nei, de får bare stå på å gjemme seg bort, jeg gjemmer meg helt bevisst.
De kommer jo da og lurer, en smule, kommer og kikker opp fra bøkene sine og fra vennene sine, kanskje DE er interessert i å bli kjent med MEG, i stedet for omvendt, det kan tenkes, for sånn er vi mennesker.
No comments:
Post a Comment