Polen som backing

 

Når man ser på det polske samfunnet, er det mange hensyn å ta. Det er forbudt å gå på rødt lys, det blir bort hvis du gjør det, ingen gjør det, bare på natta, og i tiltrengt nødvendighet for å rekke en trikk, buss, videre er det meget organisert dette her.
Et hemmelig samfunn som går på skinner, er det, jeg ser meg selv i det mer og mer, fungerer.
Nå er det slik å forstå en greie med dette, at det er organisk, som ett, i første omgang, en nerve dette her, jeg sanser en polsk helhet, som er dyp og gammel, og ikke helt til å nå foreløpig, en sammensmeltning av et folk som er.
Derfor er de så vanskelige å komme inn på.
Ser man inn i dette, er det tølperaktig, ikke, det er ikke, det fins ikke, i blikk, for meg, for oss, men jeg vet det er der, aner det, det polske fellesskap.
Der er det, titt titt, jeg ser det, det er på bjørk, gran, furu, tre, fisk, hund, bjørn, og så videre, skog, mus, fra Litauen.
Et jaktfellesskap på steinaldernivå, en klan. Som jager sammen.
Polen er et jag.
Inte jag heller.
Et jag gjennom skogene her, med øks, hulter til bulter, titter fram mellom trær, jager dyr, fisker, fugler. Et jaktlag, et evig jaktlag, nomadisk.
Det speider, det er ett.
Har sine egne koder mellom seg. Hysj! Sjtsj! Szcz!
Slavere. Щ på russisk, det samme, ett tegn for fire bokstaver på polsk, til jakt
Slaverne, slavene, Polen er EN stamme, rundt elva Wisla, fra Arilds tid, der har de hjemme, hører hjemme, der gjemmer de seg, og fikk besøk av elvefolket, i år tusen, omtrent, vikingene fra nord, som kjørte skip opp, og da ble det norsk i byene her. Svensk.
De sjøfarende kom elvene. Vi.
Slik kan man forstå det, det skjedde en sammenblanding av vi sjøfartsnasjon og polakker som skogsfolk, da ble byene til her, den moderne sivilisasjon.