Stein. Jord. Jeg ser den germanske kultur som stein, den slaviske som jord. Den slaviske er flatland, den germanske støtte på fjell i vest. Så kan man gå lenger tilbake, på diverse måter, se felles opphav i språk. Litauisk, som er det språket som ligger nærmest original indoeuropeisk.
«Det indoeuropeiske urspråk» er jo en konstruksjon, men en rimelig alment akseptert hypotese i dag. Opphavet sies å være nord for Svartehavet.
Så kan man snakke om dette på forskjellige måter. Folkevandringer, for eksempel, og se dette språkets utbredelse til India, i nord, i fjell, ikke i sør, for der er for eksempel semittiske språk, fra Irak, Mesopotamia, som er en annen språkfamilie. Persisk er indoeuropeisk, arabisk semittisk.
Splittelsen slavisk-germansk skal jeg se nærmere på, hva forskerne mener, når det skal ha skjedd, hvor, og så videre.
Lutrende. Norsk er germansk. Skillet i Europa gikk på 900-tallet ved Elben, altså elva som renner ut i havet ved Hamburg, Praha er bidragsyter til Elben med Moldau, videre renner den til Dresden og Magdeburg. På den tiden var elver grenser, som under Romerriket, senere ble de ferdselsveier.
Båtfolket kom fra nord og kjørte elvene. Norge.
Båt er en kystforeteelse, Norge. I Ukraina flatland fant ingen på å bygge båt.
Og jeg ser dette med båt, meget nyttig i Norge, over fjorder, innover fjorder, fra hit til dit, over Sognefjorden og slikt, det er å tenke på. For du ser over til andre siden, som i alle fjorder i Norge, med Oslofjorden, det å dra over et storhav, som Svartehavet, med flat kyst, og bare horisont, er en helt annen greie, meget meget nymotens i forhold.
Så Østersjokystfolk bygde ikke båter. Det var det nordmenn som gjorde. Rett og slett.
I Hellas bygde de båter, Lilleasia, Hellessponten, Bosporus, der kunne de se over til andre siden, og seinere kjørte de rundt Middelhavet i antikken, med galeier.
Galeislave er jo vekjent begrep, disse båtene synes å ha vært større enn vikingskipene, men det er samme prinsippet, folk rodde.
Så rodde dei fjordan. Rodde. De store båtene mer for utferd, som Gokstadskipet.
Og det er ikke lange veien fra en robåt til Gokstadskipet, seilbar til Amerika.
Elben. Den er stor, mektig, meget stor og bred helt oppe ved Praha. Fra Praha til Hamburg er det rimelig langt, over 50 mil. Seilbar, som Rhinen, Donau, Wisla, Dnjepr, Volga, for å ta de største og mest sentrale elvene.
Glomma er for stri, i Norge er det for bratt, man kom seg inn i det indre Norge på annen måte.
Det slaviske og germanske, som jeg ser det, med stein og jord, der i vest tyknet det til med fjell, ingen fjell fra Ural til Karpatene, dermed er det det som skiller, der slaverne befolket det flate landet med skoger, senere jordbruk og original indoeuropeisk har ikke ord for grønnsaker, altså ikke jordbrukskultur, samlefolk og jaktfolk. Den semittiske kultur har verdens første jordbruk, mellom Eufrat og Tigris. Basra, i dag. Ur, her kom Abraham fra, og Gilgamesj, Uruk, Gilgamesj verdens første litterære verk.
I den tiden gikk det ikke fly, folk reiste, gikk, på dyr, etterhvert, hester, ponnier, esler, tok med sitt pikk og pakk, reiste, av en eller annen grunn, og persisk og arabisk har samme bokstaver. Som hebraisk. Konsonantisk språk.
Gresk, opphavet til kyrillisk skrift. Georgia og Armenia har helt spesielle skrifttyper. Indonesia. Malaya, Thailand.
Hieroglyffer.
Vårt skriftspråk er det latinske alfabet. Latium.
Sånn.
Slavisk språk, germansk språk, myter, jeg ser Odin, en konge, med ett øye, likner kyklopen i Hellas, fra Odysseen, med ett øye, den enøyde, presentert som fæl og dum i Hellas, som sjefsgud i germansk. Fiendebilde.
I Hellas ble den enøyde kjempe presentert som lettlurt, av smarte grekere. Så ikke i Norge nei. Sjef.
Helt sjef, tilbakelent og myndig, jeg forestiller meg ham omtrent som Don Corleone i Gudfaren, mannen med ubeskåren autoritet i bakgrunnen, hvis ord er lov. Ett fett om fysiske skavanker. Mild, mot sine.
Tor, med hammeren, med sinnesutbrudd. En annen, slo i stein, det gnistra, opphavet til gruvedrift. Flott. Ren, Bergmannen, som slår dypt, i metall. Det klinger.
Klokkeklang.
Bruderovet i Ibsens Peer Gynt, på fylla, på bryllupsdagen, Peer turer og flotter seg utafor kirka og får med seg brura.
Må flykte, drar opp i fjellet. På viddene. Blir der. Fredløs, forlater landet.
Drømmen om den gode kvinne, Solveig, holder han tilbake, i stykket i siste akt kommer hun, er alltid der. Kjæresten, den nærmeste.
Den grønnkledde, troll og tusser, Dovregubben, alt er med, før Peer skjønner at her kan han ikke bli, i Norge, han kommer seg til andre land, ørken og slikt i Nordafrika, Anitras dans, blir forretningsmann og besøker diverse blant annet et sinnssykehus, her er mitt kongerike, men finner ikke noe kongerike noe sted, seg selv.
Kjærligheten, i Solveigs bilde av han, der er han hel. Sann. Seg selv. Myndig. Dette er Ibsen.
Sammenhengen. Det var kvinner og menn, ikke bare mannlige fæle krigere som reiste, erobra, flytta, flykta, og så videre, når folk dro fra et sted hadde det sin grunn. For eksempel sjalusi. Makt.
En eller annen fæl hersker kunne mene han hadde rett på alle damene og slikt, som Gilgamesh. Det står i skriftet. Da ble folka sure, ikke uforståelig, gikk til aksjon. Skapte en motkonge, som balanse.
Slik ble utvikling skapt. Ondskap og reaksjon.
Makt og motmakt, striden er alle tings far, som Heraklit sa. Skrev. Fragmenter er bevart, og «du kan ikke gå ned i samme elv to ganger». Elven er den samme, men ikke den samme. Bevegelse, forandring utvikling, tid.
Her kom tiden inn i historien, bevisst, forandringen, utviklingen, tanken på fremtid. Legge planer.
En ting er å bare dra. En annen ting er å dra til et sted.
En ting er å flykte, en annen ting er å reise, bevisst.
Slavere og germanere. Hvor kom de fra, da de splitta. ? Et tankekors.
Sitron. Cytron på polsk. Ikke norsk, mer syd, som appelsin, en sydfrukt, ikke i de nordeuropeiske skoger, men i Spania, rundt Middelhavet. Mediterranean culture.
I nord bær, små frukter, på trær, senere kultivert til epler og pærer og plommer.
Rug. Oliven, fra sør, olje, mat, import, gjev eg var i eit varmare land, tyfus, sykdommer, import, det også, det er ikke bare å importere en vare fra et annet himmelstrøk, man tar med seg hele kulturen samtidig.
Ansjos til det indre Afrika, kanskje greit, snilefisk til Burma, hva skal man si, hare til gresshoppeland, syfilis til Europa, alkhol til indianerne, hasj til nordmenn.
Grudzień, navnet på måneden «desember» på polsk. I tsjekkisk har de ikke dette. Slovakisk. Polsk. Spesielt.
Polsk mer fremmed enn tsjekkisk.
Finsk er jo enda mer fremmed, der forstår du ingenting. Skilt på butikker er helt vilt, det eneste du kjenner igjen er post og bank og alko.
Men vi føler liksom vi kjenner finner, og de snakker gjerne engelsk med deg, greit, det gjør ikke polakker.
Vi har ikke noe felles språk, rett og slett, engelsk er jo et germansk språk, det holder ikke for slavere.
Selv om nå en del polakker «kan» engelsk, er det tydelig at de ikke trives med det, ikke i det hele tatt, de svetter og anstrenger seg og sliter seg ut og går i koma etter kort tid, slår over på polsk for ikke å besvime.
Polakker i Norge «kan» jo også etterhvert norsk, men det er ikke flytende, det er stutte setninger, bortsett fra på fylla, da renner det ut. Men så er det bakrus ja. Huff.
Hva er forskjellen. Stein og jord, det dreier seg om at polakker graver i jorda og går i skogen og nordmenn bygger i stein, sliter.
Nordmenn skal ha ting som er solid, ellers blåser det bort.
Polakker lar det skure, blåser noe vekk, er det bare å hente det rett her borte. Så ikke i Norge, det er tragedie.
Hm. Videre, polakker ser på meg som fremmed, hele tiden, av en eller annen grunn, vel kan jeg tysk, og engelsk, og litt fransk og latinske språk, og slapper av med dette, spesielt tysk, faktisk, det er godt å snakke!
Engelsk er mer fremmed for meg. Selv om jeg behersker språket nok til fullkommenhet, står aldri fast, det kan jeg gjøre på tysk, mangler ord, noen.
Men uttrykket er perfekt! Helt i orden! Ordnung muß sein!
Bygge stein på stein, som romerveier, akvedukter, romerveiene forfalt i middelalderen, i Europa, da kom båtene på elvene.
Jødene, hva med dem, kasta ut av hjemlandet kort tid etter at de hadde drept Jesus, for å si det slik. Det var jo det som skjedde. Trist som faen.
Et lite folk, meget markert i verden ut fra antall, etterhvert, rett og slett, det er ikke mange av dem, de reiste rundt under kristendommens oppblomstring i Europa, ble kasta ut her og der igjen og igjen, forfulgt, nesten utsletta under krigen, nei, de reiste rundt for å bevise sin uskyld, som nå, hele tiden. Vi drepte ikke Jesus! Slapp a'!!!
Jødene er kristendommens nisse som er med på lasset. Ubehagelig. Das unbehagen in der Kultur. Det ubehagelige i det behagelige.
Fuck!
Her er greia, rett og slett, kristendommen er basert på Jesu lidelse og død, og oppstandelse, men det var NOEN som forårsaket Jesu lidelse og død, ikke noe metafysisk, det var jødene. Som mente han var gudsbespotter og tvilsom og falsk Messias og greier, gikk mot den herskende diskurs på den tiden og ble henrettet. Myrda.
Min gud min gud hvorfor har du forlatt meg? Jaha, nei, det var ikke greia, det var jødene som ikke likte deg, ikke kunne fordra deg, for du gikk mot deres herredømme på den tiden, det ble ikke tålt, helt konkret.
Og de var så sterke i hjemlandet at den romerske hersker, stattholder, stedfortreder for keiseren, Pilatus, bare gikk med på det med et pennestrøk, gad ikke det der, han hadde viktigere ting å gjøre enn å mase med jødenes interne stridigheter. Slapp a'.
Ok. Det problemet er løst. Slaverne og germanerne, begge kristne, i vår tid, sånn sett, i kultur, slaverne mer uttalt, for tida, polske katolikker og russiske ortodokse, men det er gradsforskjell, ikke vesensforskjell, med kristeligdemokratisk parti ved makta i Tyskland og slikt.
Slaverne har steinansikt, germanerne er milde, altså utseendemessig er de speilbilder av hverandre.
Slaverne ser germanerne og blir til stein, forsteinet, germanerne ser slaverne og blir milde i sinn. Slapper av. De har makta.
For stein gir våpen.
De har nok av råmateriale for å gå til krig, uendeligheter å ta av, slaverne kan knapt produsere gummikuler, må nøye seg med treøkser og flintsteiner som de finner i fjæra og slikt, ha'kke kjangs.
Germanerne erobret fjellet, holdt seg der, kunne gjøre raids på flatlandet når faen de ville. Jeg forstår.
Tyskland er en borg, som Norge, som Sveits.
Slaverne ble slaver, rett og slett.
Hadde ikke nubbetjangs, måtte bare dyrke jorda og håpe det beste. Slaver. Trist, smutny, på polsk. Huff.
Så rotta de seg sammen, en gang i blant, om hvordan de skulle ta disse jævla germanerne, men ble slått gang på gang, aldri slavere i Vest-Europa nei. Ikke mulig.
Så det distingverte seg sakte men sikkert to kulturer i Europa, den maktfullkomne germanske og den driti ut slaviske. De promper. Er livredde hele tiden, fullkomment paranoide for fremmede.
Det eneste de har produsert er en desperat romantikk som innebærer å gi sitt liv for en eller annen sak og få nåde hos Gud i himmelen og greier og hos fremtidige mennesker, alt håp er ute for dem, de drømmer.
Så polsk diktning er jo flott og fremtidsrettet, det er til å få forstand av, til god hjelp, polske drømmer kan dras ned på jorda i handling, slavisk kunst er praktfull.
No comments:
Post a Comment