Polsk

 

Når du prøver deg på polsk, er det spooky, det er klart med enkle ord og tall og slikt går det nå greit for meg, med bra uttale, automatisk, det blir forstått uten videre, før ikke, da strevde jeg, navn, vi kan ha en viss dialog, en begynnelse.
Det som kommer automatisk går greit, selvfølgelig. Så er det setninger. Meninger, samtale. Det som er målet.
I grevens tid kommer jeg på at polakker mener ikke noe som helst, de bare snakker. Nordmenn legger sin sjel i meninger, de er hardt tiltrengt, man har tenkt masse på det, framfører dem i blinde, som en autoritet, til bruk i samtaler, videre kan polakker ikke mene noe som ingen andre mener, for da får de ingen samtale, samtalens primat er her.
Jeg ser, ser, undres over dette, de skal ha samtale og det er det og da skal man ikke legge seg ut med hverandre, man krangler ikke i Polen om meninger.
Man slåss, heller, man finner sine meningsfeller og er enige med dem og planlegger aksjoner, demoer og slikt. Krig.
Så diskuterende samtaler finner ikke sted på kafé, tankeutvikling og slikt, utklekking av standpunkter i dialog, det er ikke den måten polakker tenker på, er på, de er enige.
Man snakker bare med de man er enige med, med de man kan trives med. Greit. Og standpunktene må mer ses på som språk enn som standpunkter, meninger, altså.
Fy faen så mye rart man skal igjennom her, noe herk.
I tidlig fase tenkte jeg på å konstruere setninger her av typen «jeg mener, at........», men det har altså ingen hensikt, for det er ikke slik de snakker. Polakkene.
At «du» mener ditten og datten rett og slett interesserer de seg ikke for, dermed lærer man seg her mer å holde kortene tett inntil brystet, være ytterst diskret.
Fin tale ja, bråkmakere med spesielle meninger, somi Norge, fins ikke her.
Jeg møtte her forleden en venstreorientert, en kommunist, rett og slett, som snakka om Marx og slikt, han nesten hviska standpunktene sine fram.
Ingen skulle høre ham, på en kunstnerpub i Krakow, han levde ytterst hemmelig, som før, i gammeltida, før den russiske revolusjon og slikt, før år 1900, jeg gjenkjenner dette, typisk nihilist, med sprengkraft, mot det moderne samfunn, det fins sånne nå i Polen, ting skjer.
Den tilforlatelige samtalen, høylydt, som alle hører, overbygningen, kan man si, høres overalt, man skråler nesten, men i dypet skjer det ting, polakkene forandrer seg, tenker.
Klakkeringen med makta, kan man si, slik var det sikkert under kommunismen også, alle offentlige samtaler i det fri, på kafeer og slikt, var slik, ingen kunne si noe på dem, man hadde lært seg språket, hva man kunne si, og gikk fri, for agenter og slikt dritt, her ligger det noe.
Så den offentlige samtalen er i gammel paranoia, for det hemmelige politi. ja. Man skal ikke tas, man skal ha sitt på det tørre, ingen skal kunne si noe på dem.
Men man tenker sitt.
Det kommer ikke fram i det offentlige rom og til utlendinger nei, uten videre.
Da skjønner jeg.