Historisk bevissthet

 

Jeg er ikke soldat for noen, i historisk tid var det en greie for mange, kjempe for en sak, en ideologi, en nasjon, for familie, og så videre, heder og verdighet, religion, så ikke nå. Ferdig med det der.
Så dermed kanman se rolig på historien, ens egen, ens nærmeste, i miljø, familie, oppvekststed, nasjon, verden, og så videre, kontemplere fortellinger om dette, beretninger og se på språk og levninger og historikeres syn på saken og så videre.
Man har sine påvirkninger, herfra og derfra, det fortsetter, man møter folk og snakker med dem og får forskjellige synspunkter på ditten og datten og føler seg fram til det som betyr noe, nemlig ens egen fremtid.
Så historie betyr noe for fremtiden, ikke for fortiden, det gamle synspunktet, der det å ha en ærerik fortid var poenget, at far min kunne gjera det gilde han hev gjort, og så videre, dette er nå borte. Ut. Godt er det.
Å skryte av det man har gjort er det fortsatt mange som gjør, fortegnede fortellinger fra nær og fjern historie, skape et monument over seg selv, bautabygger, barnslig, for å si det mildt.
Hva jeg har gjort eller min familie eller nasjon har gjort er jo knekkende likegyldig, for fremtiden.
Så dermed er det å beskjeftige seg med historie en sorts psykoanalyse, se hva man er påvirket av ubevisst, dra det fram i lyse og se hva som er brukbart i dag og hva ikke.
Videre ser man på andre deler av verden, nå Polen, for meg, der de var meget ille ute som nasjon i lange perioder og det var viktig for dem før i tida slik at de bragte med seg masse polsk kulturkunnskap i eksil og promoterte det for alle verden.
De beholdt språket, og i dag er Polen en ren etnisl nasjon, også fullstendig katolsk. 96 prosent.
Ja, og nei, dette er jo et faktum som man kan forholde seg til eller la være, mem det ligger mentalitet her i det polske området som ikke er til å komme utenom, de er fortsatt på å være historiske martyrer for omkringliggende området, nå kom jeg over et dikt av Günther Grass, som var fra Danzig, han kalte polakker for Don Quijote, det stemmer bra, de kjemper bare håpløse kamper, de vil ikke noe annet, Det er tøft, men det positive i det er at de hele tiden streber mot det umulige, det er inspirerende.
Selv er jeg også fra Danzig i slekt, over 200 år tilbake, min fars slekt, mann til mann oppover til Norge, av en eller annen grunn fikk jeg ikke vite om dette før jeg selv begynte på min polske reise, men det er visst slik, at en klesmaker Wyller reiste fra Danzig til Oslo år 1789, slo seg ned her, bundtmaker, som det het på den tiden. Gdansk.
Arthur Schopenhauer også fra Danzig, som tysk filosof, Immanuel Kant fra Köningsberg, 10 mil øst for Danzig. Tysk.
So what, kan man si, men det å etterspore sin slekt har jo interesse, en annen fortelling går på at Wyllere var illegale jødiske innvandrere til Norge på 1800-tallet, en periode jøder var nekta adgang til landet, legender.
Men legender oppstår ikke ut fra intet, man må ta dem med seg, uten å blunke vil jeg påstå dermed at jeg har tysk blod, og litt polsk, kanskje litt jødisk, det var folkeblanding i stort på den tiden vi her snakker om. Slavisk-tysk-jødisk. Rimelig.
På mors-sida norsk bondeslekt fra indre Sørland.
Dette er overskrifter, man kan gå nærmere inn i det, til detaljer, men det er interessant dette uansett og andre har andre bakgrunner, slike ting er det viktig å snakke om.
Man kommer fra et sted. Det påvirker.
Videre ser på større samfunn enn familie, som nasjon, for å ta et enkelt eksempel, mon fars slekt var motstandfolk under krigen, i fengsel og slikt, drev norsk illegalt arbeid. Gode nordmenn, som de tså fint heter, heder og verdighet etterpå ja.
De fikk det som på moderne språk heter «kredd». Kredibilitet, det kan man ikke si om overlevende NS-medlemmer. Flaks for meg.
I Polen er slike ting helt i dagen fortsatt, der brødrene Kaczynski, som styrte landet sammen lenge er fra en patriotisk familie som aldri gikk på akkord verken med tyskere eller russere eller kommunister, rene folk, ren rase, og det er visstnok en viktig grunn til at de ble stemt på.
Nåværende statsminister Donald Tusk er beskyldt for at hans bestefar kanskje hadde et uklart forhold til nazistene under krigen. Utrolig kjipt dette.
Sånn er Polen, det er grusomt. Gru. Ondt.
Sånt skal man forholde seg til i våre dager ja, 2009.
Hva gjør man, går inn i det, prøver å prate rolig om historie, på ny måte, og ser inn i landa rundt seg som har betydning for en, hva med Sverige, Danmark, Nederland, man går på fotballkamper og ser skøyteløp og ishockey og sjakk.
Og er en smule patriot, men ikke veldig, jeg er inspirert av Magnus Carlsens bravader i sjakk, har begynt å spille mer igjen, men ikke nå, ferdig med det.
Så dermed blir nasjonalismen nedbygd, den har ligget der fra gammelt.
Videre er det andre ing man er påvirket av, fra den kalde krigen, her som der.
Så det å kunne se det polske synet på tida før 1989 er jo opplysende og instruktivt, man forstår dem bedre.
Sånn.
Fravær i fjæra, da kan man snakke sammen.