Ål

 

På en måte er dette stedet en stasjon, en nasjon, et busstopp, et sted opp mot fjell, der du er en periode, jeg var det, oppe på en stue en uke, sturte, styrte, det er lenge siden nå, og da var det middag og jeg ble kjent med mennesker og gikk på ski, traff fjellfolket, et minne som kan brukes i dette øyeblikket der jeg er i Bergen på en måte i roman og dermed inne i den norske fjellheimen med troll og tusser og setesdalsdialekten meg proper og fint og flott opp mot Haukelifjell jeg ser Norge på tvers fra syd, opp Otra og deler Østland Vestland i to på denne måten, Ål er midt på Bergensbanen.

 

Polsk humor

 

Det er en inderlighet over polsk humor og ironi, det tar tid å forstå, skjønner, men ikke alltid er det like morsomt, det kan være passivt, maniert, alt er like morsomt og alle er dumme.
Jeg føler meg da frem og vet ikke alltid min arme råd, for det er noe sånn der godtete over denne humoren, der det er en gi-faen-holdning i det også, alt er håpløst, man kan ikke gjøre noe, bare ironisere. Protestere.
Så kan man søke å gå inn i denne humoren, språklig sett, se strukturer og videre slang.

Szeroka

 

Denne gata, plassen, er senter for jødisk kultur i Krakow, man blir tilfreds dermed, det tar tid å gå opp, på flere steder er det klezmer jødisk musikk hver dag og det er kvalitet, det er ikke det at jeg vil fremheve det som så merkelig eller spesielt, men det er kultur, tradisjon, ømhet, smerte, man får innblikk i en kultur som eksisterte i Europa en tid noe så til de grader, før krigen var halvparten av innbyggerne i Warszawa jøder.
Nå er det reminiscenser, nesten ingen jøder igjen her, og det eksisterer offisielt ikke mer enn litt over 10 millioner jøder i verden, storparten i Israel og USA, jeg ser inn i dette grenseområdet og kan snakke.
Her på Szeroka er det fine restauranter og hoteller, Babelstein, Rubinstein. Awiw, Ariel, Ester, Klezmer Hois, på den ene siden, jødisk monument midt på og strengt og turister og en fin polsk restaurant og politistasjon, 2 fine polske puber og mer, man kan få kosher mat og det er gammelt som hjemme i stua til folk, to steder jeg har vært, dette er et senter.
Noe er mondent, noe er ekkelt turist, andre steder mer moderne kosmopolittisk, som her jeg sitter nå i baren på hotell Rubinstein og har det fint, videre kan man gå på brostein på gata og se synagoger, tilforlatelig, der det ikke er bilder, men bøker, ingen bilder eller skulpturer av Jesus og slikt, bare de hellige bøkene stilt ut og lysestaker, for jøder er det teksten som teller, en forskjell, der ble ikke ordet kjød, tok bolig i blant oss, som det står i første setning av Johannes-evangeliet.

 

Om å føle seg dum

 

Among locals er man dum, forholdsvis sur og grinete sammen med sneversynte mennesker, som skal ha deg inn på sin greie, bare, ellers er det rett ut, jeg søker da ikke spenning og blir med dem, det må være gjensidighet.
Nei, her i Polen er det jo sånn, dette er typisk dritt, at deres væremåte liksom er den eneste naturlige, hvis ikke blir du bare rista på hodet av, en sandkasse.
Kjapp samtale og ikke i dybden og hører ikke på deg hvis de ikke skjønner deg med det samme og så videre, takk skal du ha.
Nei, dette er en oppdagelsesreise i et fremmed gemytt, dermed, her foregår alt så kjapt at du er på neste tema før du fåt tenkt deg om, umulig å komme med noen spydigheter, for de er på deg før du får åpna kjeften. Faen.
Det der kan man jo lære seg, det likner Bergen.
Videre misforstår de deg ofte, ikke på grunn av språk, men av noe annet, de tror de veit hva du mener uten videre når du sier noe. Faen.
Grundighet tar det lang tid å få dem inn i, så da går jeg ofte, setter meg alene. Best.

Hjemme, borte

 

Det er vel ikke mulig å gjemme seg borte, men hjemme kan man slappe av med sitt, inne i et hus, på rommet, på do, og så videre, på trikken, på fly, men det å kunne føle seg hjemme er en tematikk, uten det er man hjemløs, homeless, på engelsk, det å føle seg hjemme blant folk er en seiglivet motforestilling, å føle seg hjemme på en internettside i stedet for å føle seg ille tilpass, av forskjellige årsaker, man går på gata og tenker og ser et surt blikk.
Elsk dine fiender, kan man si, en motstand kan være nyttig, vel beregnet tenker man på det og skriver om det, ser seg om i virkeligheten, lurer på hvor denne fremmedfølelsen kommer fra, fra fjern og nær, men det å være fremmed er jo noe som er forbeholdt de som er i mindretall.
Mindretallet har alltid rett, sa Ibsen, det er stadig sitert, men det å skvise ut folk er en annen greie, det er positivt i visse sammenhenger, brumlebasser som skjønner at man ikke kommer noen vei, stikker.
Ja, jeg ser dette med hegemoni, dominans, noen prøver på det stadig vekk, det er ekkelt, ikke til å tro, det er merkelig dette her, en og en er to, man må dermed prøve å skaffe venner der man er fremmedgjort, rett og slett, man har havnet på feil gate, på feil nettside, nei, dette er brukbart.

Hvem er Polen?

 

Det er vel slik at man møter mennesker i de forskjelligste fasonger her, rett og slett som deg og meg, men med generelt en annen bakgrunn, både på godt og på vondt, poenget er jo om vi kan snakke sammen, ha en dialog, videre må man kunne forvente et integrert mennesket slik at man kan føre en samtale i tosidighet, hvor bakgrunn ikke er primært viktig.
Hvor man ikke tenker på den andres nasjonalitet, slike folk fins.

Det kommunistiske intermesso

 

Kommunismen, slik den ble utformet, prata om proletariatets diktatur, som et stadium på veien mot frihet, for de mente at kapitalistene ikke ville gi fra seg makta frivillig. Proletariatet var reperentert ved det kommunistiske parti, som hadde peiling på proletarenes egentlige interesser, en elite.
Så ble systemet maktfullkomment i seg selv.
Og falt.
Dette gikk ikke, rett og slett, man måtte gå i dialog med alle. For frihet, høre på folk, ellers gikk det galt, og behandle rike mennesker som ethvert annet menneske.
Demoniseringen av «kapitalisten» falt, for innenfor denne gruppen av mennesker fins det jo forskjellige typer folk, individet trådte fram, man kunne ikke gruppere folk på denne måten.
Historisk sett kan man jo forstå perioden, men det holder ikke lenger.

Andre måter å se tingene på

 

Ut fra meg selv, uavhengig av det polske og Østeuropeiske synspunkt på tingenes tilstand, stiller saka seg i det rette lys, selvfølgelig, sammenvevd med Vestens egne erfaringer som folkegruppe. Vi var i den vestlige verden fra den kalde krigens dager og opplevde undertrykkelsen i denne blokken.
Videre, min oppvekst midt i dette preget av fredsarbeid, er nok i den gorbatsjovske stil, videre det å vise til en følelse av kvalme over det vestlige kapitalistiske system, der begrep som «kjøpekraft» og «forbruker» kom, noe som desimerte det levende mennesket. Man ble bare brikke i et økonomisk spill.
Frihet er jo noe annet enn det å kunne velge fritt på et kjøpesenter.
Hvem produserer varene, hvem eier produksjonsmidlene, organisasjonene, distribusjonsapparatene, det er ikke folket.
Vi får tilbudt varer vi ikke har bedt om. Må ta til takke med det, uten å kny.
Og blir indoktrinert av media-skvalder til enhver tid.
Blitt fortalt ting som ikke har med noen som helst sak å gjøre.
Salgbarhet er kriteriet. Markedet, liksom.
«Ja men kan du tjene penger på dette?»
Man veit.
Så man går under jorda, under et dekke av tilforlatelighet, og øver seg i tålmodighet.

Alt begynte i Polen

 

Solidarność! Det er mulig å si, at Polen var der det begynte, der man kasta det kommunistiske åket. Polsk historie viser det, og spesielt polsk historie etter krigen. Det polske press var det avgjørende for at russerne til slutt løsnet på grepet. Presset ble mildnet med Krustsjov i 1956, og avsluttet med Gorbatsjov.

Norge som grinebitersk

 

Det er vel noe her, dei skal alltid klaga og syta, kjerringa mot strømmen, ja de penga, bensinprisene, og så videre, latterlige ting ved vårt hjemland faller en i øynene, der vi aldri liker noen som helst annet enn oss selv, altså, vi liker ikke oss selv, nordmenn er misfornøyde med det meste, trist som faen.
Ok, videre er vi tvangsnevrotiske på en forestilling om at det gjelder å følge med, vite, det meste, videre er det et norsk uttrykk «han kan sine ting», det å skjønne er ikke norsk, det er stygt.
Det å kunne er greit, nok, kunne bygge et hus og slikt, kunne hogge ved, men det er videre ikke helt greit i det hele tatt, for innsikt, i hvordan du og verden er er en helt annen ting, totalt forskjellig, hvem ber deg om å hogge ved, din dritt, det er ikke vanskelig, du fryser, du trenger brensel, det er bak dette, som helt essensielt, du gjør det som er nødvendig, du må.
Og å sette opp telt er jo lett, og så videre, fiske, bli kjent med folk og finne fiskeplasser som er gode, tatt fra erfaring gjennom tusenvis av år, via kjentfolk, hogge skogen uten at du bruker den opp.
Nei, det triste ved nordmenn er et eller annet tull om at det er de beste som dør, omtrent, det er å slite og streve etterhvert på protestantisk manér, slik at man blir gammel og grå og dør glisete og misfornøyd, for det er det som er greia, et troll.
Nei, nordmenn suger.

Vær

 

Det er ikke helt det samme med vær her som i Norge, det er et annet klima, en annen type, det er flatt innland, nord for fjell, det er ikke uvær, som i Norge, hele tiden på kysten, skiftende, som i nord, Lofoten, det fins dermed ikke ord direkte for «uvær» her, bare dårlig vær, det fins noen sykloner en gang i mellom, tornado, en gang hvert femte år, forferdelige greier, opplevd, men ellers er det flatt.
Flatt vær, og man trenger paraply, for regner det, regner det lenge, ikke som i Oslo, der man ikke trenger å ha paraply.
Oslo er nokså bra klima.
Og vi kontemplerer været og klimaet og stemningen nå, der det ikke er så kaldt, men ikke varmt, det er tilforlatelig greit, man fryser ikke.
Videre er det 5 grader jevnt, og meldt i flere dager.
Klima ja, dette er jo ikke helt lett å snakke om hele tiden her og der men det er sure miner i øyeblikket, truende regn, hva med torden, jeg går under jorda.

Czekolada

 

Et sted, en pub, midt inni det flotte gamle Krakow, her, vi finner ikke noe godt bilde, tar et, i smug, med mobil, ett til, vi viser ikke dette fram her, kjenner ikke stedet, folka her, andre gang her nå, fint. Czekolada, her kan du få varm sjokolade, til vinter, det kommer, det er brunt interiør, sjokoladebrunt, og flere nyanser av brunt, rødt, burgunder på vegg, hule.
Krakows bønn om fred, det er under jorda masse her og der skal vi begynne å bevege oss nå.

Polens historie

 

Når man her forsøker å gå dette opp, tilforlatelig, til bruk i dag, er det meg på hjertet å se dette landets beliggenhet i Europa først, det ligger mellom stormakter. Det er viktig fra for 2-300 år tilbake, da Tyskland og Russland ble kjemper. Østerrike-Ungarn i sør, så i lang tid var dette en trefronts-krig, Polen var delt mellom disse tre i over hundre år, fra 1795 til 1918.
Østerrike-Ungarn var gammelt, fra før 1500, og hadde tradisjon med mange nasjonaliteter innen deres grenser, der var det mest romslig, de nye stormakter Russland og Tyskland var mer monolittiske på nasjonal basis, tålte polakkene dårligere. De skulle innlemmes, det skulle de, og polsk ble spesielt forbudt som språk lenge i den russiske delen.
Polakkene gjorde opprør, nå og da, eksplosjoner skjedde, så maktene rundt ble forvirra og kunne ikke stole på polakkene, et opprørsk folk.
Ja, dette er den polske frihetstrangen, som folk, de har dette fra gammelt av og det kan man etterspore, hva har konstituert Polen som nasjon og folk, det ligger i det blå, for meg, for hva er spesielt ved det polske folk i forhold til andre slavere, før i tida var det ETT språk fra Thessaloniki til Baltikum, man forsto hverandre over hele dette området, gammelt slavisk språk, på flatlandet, når kom polakkene til syne.
Sånn sett er Polen landet nord for Karpatene, det er det, mot Østersjøen, den slaviske nasjon som har en fjellkjede i ryggen i sør. Godt. Og dermed er Polen landet rundt elva Wisła.
Dette har vist seg å ha betydning, må man kunne si, det slaviske folk som hadde fjell som forsvarsverk i syd. Polen. Det holdt de på, Krakow ble hovedstad.
Videre, det som synspunkt, polakkene er omringet, og det er det som er greia, synspunktet, der de fikk kontakt med svenskene også fra nord, svensk konge Sigismund Wasa flyttet hovedstaden til Warszawa år 1596.
Krakow kunne ikke lenger styre landet med fjellene i ryggen, det var en ny tid, reformasjonen, med masse kriger rundt i Nordeuropa. Warszawa.
Jødene kom år 1500, drevet ut fra Spania, samtidig kom jesuittene, og så må man se på europeisk historie under ett.
Makt, forskjellige nasjoner kjempet om hegemoni, i verden. USA vant. Engelsk ble verdensspråket. De andre murrer.
Polen er dermed nå en søt liten masjon nord for Karpatene, idyllisk, renslig. Greit.
Polen hadde hatt nok med å forsvare seg, ble aldri hegemonisk. Russland ble det. Tyskland er desimert. Temmet, som Østerrike.
Så den nye tid hvor verden er poenget, ikke nasjonen, har løpt fra den polske drømmen, det er for lite i vår tid, det er en bygd. På landet, smått, smålåtent, ekkelt, lokalt, det består av locals og lokale størrelser som ingen andre har hørt om. Polakkene er sure. Det gikk ikke som de ville.
En ubetydelig nasjon i verdenssammenheng. Verden utenfor Polen fins for polakkene IKKE. De skal holde seg til sin gamle smålåtne romantiske drøm. Godt. Der er vi nå.

Historisk bevissthet

 

Jeg er ikke soldat for noen, i historisk tid var det en greie for mange, kjempe for en sak, en ideologi, en nasjon, for familie, og så videre, heder og verdighet, religion, så ikke nå. Ferdig med det der.
Så dermed kanman se rolig på historien, ens egen, ens nærmeste, i miljø, familie, oppvekststed, nasjon, verden, og så videre, kontemplere fortellinger om dette, beretninger og se på språk og levninger og historikeres syn på saken og så videre.
Man har sine påvirkninger, herfra og derfra, det fortsetter, man møter folk og snakker med dem og får forskjellige synspunkter på ditten og datten og føler seg fram til det som betyr noe, nemlig ens egen fremtid.
Så historie betyr noe for fremtiden, ikke for fortiden, det gamle synspunktet, der det å ha en ærerik fortid var poenget, at far min kunne gjera det gilde han hev gjort, og så videre, dette er nå borte. Ut. Godt er det.
Å skryte av det man har gjort er det fortsatt mange som gjør, fortegnede fortellinger fra nær og fjern historie, skape et monument over seg selv, bautabygger, barnslig, for å si det mildt.
Hva jeg har gjort eller min familie eller nasjon har gjort er jo knekkende likegyldig, for fremtiden.
Så dermed er det å beskjeftige seg med historie en sorts psykoanalyse, se hva man er påvirket av ubevisst, dra det fram i lyse og se hva som er brukbart i dag og hva ikke.
Videre ser man på andre deler av verden, nå Polen, for meg, der de var meget ille ute som nasjon i lange perioder og det var viktig for dem før i tida slik at de bragte med seg masse polsk kulturkunnskap i eksil og promoterte det for alle verden.
De beholdt språket, og i dag er Polen en ren etnisl nasjon, også fullstendig katolsk. 96 prosent.
Ja, og nei, dette er jo et faktum som man kan forholde seg til eller la være, mem det ligger mentalitet her i det polske området som ikke er til å komme utenom, de er fortsatt på å være historiske martyrer for omkringliggende området, nå kom jeg over et dikt av Günther Grass, som var fra Danzig, han kalte polakker for Don Quijote, det stemmer bra, de kjemper bare håpløse kamper, de vil ikke noe annet, Det er tøft, men det positive i det er at de hele tiden streber mot det umulige, det er inspirerende.
Selv er jeg også fra Danzig i slekt, over 200 år tilbake, min fars slekt, mann til mann oppover til Norge, av en eller annen grunn fikk jeg ikke vite om dette før jeg selv begynte på min polske reise, men det er visst slik, at en klesmaker Wyller reiste fra Danzig til Oslo år 1789, slo seg ned her, bundtmaker, som det het på den tiden. Gdansk.
Arthur Schopenhauer også fra Danzig, som tysk filosof, Immanuel Kant fra Köningsberg, 10 mil øst for Danzig. Tysk.
So what, kan man si, men det å etterspore sin slekt har jo interesse, en annen fortelling går på at Wyllere var illegale jødiske innvandrere til Norge på 1800-tallet, en periode jøder var nekta adgang til landet, legender.
Men legender oppstår ikke ut fra intet, man må ta dem med seg, uten å blunke vil jeg påstå dermed at jeg har tysk blod, og litt polsk, kanskje litt jødisk, det var folkeblanding i stort på den tiden vi her snakker om. Slavisk-tysk-jødisk. Rimelig.
På mors-sida norsk bondeslekt fra indre Sørland.
Dette er overskrifter, man kan gå nærmere inn i det, til detaljer, men det er interessant dette uansett og andre har andre bakgrunner, slike ting er det viktig å snakke om.
Man kommer fra et sted. Det påvirker.
Videre ser på større samfunn enn familie, som nasjon, for å ta et enkelt eksempel, mon fars slekt var motstandfolk under krigen, i fengsel og slikt, drev norsk illegalt arbeid. Gode nordmenn, som de tså fint heter, heder og verdighet etterpå ja.
De fikk det som på moderne språk heter «kredd». Kredibilitet, det kan man ikke si om overlevende NS-medlemmer. Flaks for meg.
I Polen er slike ting helt i dagen fortsatt, der brødrene Kaczynski, som styrte landet sammen lenge er fra en patriotisk familie som aldri gikk på akkord verken med tyskere eller russere eller kommunister, rene folk, ren rase, og det er visstnok en viktig grunn til at de ble stemt på.
Nåværende statsminister Donald Tusk er beskyldt for at hans bestefar kanskje hadde et uklart forhold til nazistene under krigen. Utrolig kjipt dette.
Sånn er Polen, det er grusomt. Gru. Ondt.
Sånt skal man forholde seg til i våre dager ja, 2009.
Hva gjør man, går inn i det, prøver å prate rolig om historie, på ny måte, og ser inn i landa rundt seg som har betydning for en, hva med Sverige, Danmark, Nederland, man går på fotballkamper og ser skøyteløp og ishockey og sjakk.
Og er en smule patriot, men ikke veldig, jeg er inspirert av Magnus Carlsens bravader i sjakk, har begynt å spille mer igjen, men ikke nå, ferdig med det.
Så dermed blir nasjonalismen nedbygd, den har ligget der fra gammelt.
Videre er det andre ing man er påvirket av, fra den kalde krigen, her som der.
Så det å kunne se det polske synet på tida før 1989 er jo opplysende og instruktivt, man forstår dem bedre.
Sånn.
Fravær i fjæra, da kan man snakke sammen.

Poesi

 

Poesi er ikke krig, kan man påstå, selv om det fins heltedikt og desslike, jeg kan lage dikt om Magnus Carlsen, i prosess, det er ikke det det er snakk om, fred er utvikling, change.
Poesi er det hellige alvor, poesi er humor, fleip, poesi er ikke et rifleskudd, slik det var før i tiden, militærmarsjer og slikt, nå har jeg kommet over Skamander-gruppen i Polen etter frigjøringen 1918, der sier en: «Når jeg ser våren, vil jeg se vårem, ikke Polen!»
Akkurat, det er som med frøbrød, det er godt en periode, men så blir du lei av det, som rakefisk og trøfler og i det hele tatt, det å være ny er det enkle.

Polsk mentalitet

 

Into the abyss. Flere ganger gjennom historia har det ikke funnets noe Polen, og nasjonen har vært fullstendig undertrykt og revet av kartet, alle minner om det polske er forsøkt eliminert, nå sist leste jeg om perioden 1864-1904. Alle ble sendt til Sibir, som var i opposisjon. Ingen muligheter, russerne styrte.
Men nok en gang reiste nasjonen seg, og kunstnerne har hatt stor betydning, de på 1800-tallet.
Videre er den polske disguize av interesse, si det riktige og tenke sitt under overflaten, oppstanden i 1863, januar-oppstanden er meget interessant og instruktiv, stort opprør som var nær ved å velte Russland, for å si det litt sterkt, varte i over et år, leda av vanlige mennesker med faste jobber, som ikke ble avslørt, en motstandsbevegelse av en gjeng mennesker på ca 30 år, som kontrollerte en oppstand hvor 200.000 mennesker deltok. Fett.
Jobba i bank og som prest og greier, her og der, og var de som styrte alt. Møter utafor kirka om morgenen og på kafeer i Warszawa og slikt over en kaffe på dagen. Before morning prayer. Skjult.
Så polakkene har tradisjon for dette, presentere en korrekt overflate, som nå, høflige inntil fingerspissene og alle ser like ut og du ser i det hele tatt ikke på folk hva de tenker, da må du komme meget meget nær innpå dem, bli gode venner. Meget, være i en indre krets, vist tillit.
Det ligger der, og jeg ser det, har moro av det, dette avvisende i utgangspunktet, der du må bevise at du kan ha tillit, at du er til å stole på, for det å møte en overløper er meget ille og farlig for konspirasjonen ja, man vet virkelig ikke om noen er til å stole på før etter lang lang tid, er erfaringen, de viser ikke ansikt.
Det der ligger i blodet, og Polen under annen verdenskrig hadde en eksisterende motstandbevegelse, som har imponert folk.
Hvilken hatt går du med nå, det gjelder å holde seg inne med autoritetene, makta, hvis ikke blir du tatt, evne til å presentere en velfrisert overflate er alfa og omega, og det kan hende politimannen på hjørnet også er din venn, med i samme bevegelse og greier, og dere nikker en gang imellom til hverandre, bare man gjør jobben sin.
Man går ikke til aksjon før man er sterke nok, konspirere i det små. Under jorda. Hvor da, nå, ha ha ha.
Jeg lurer nå litt på dette her, denne ensformige samtalen jeg bivåner en rekke steder, der alle er enige, det skjer en liten minor divergens, det er det, bare det, hva skjer egentlig.
Hvor fornøyde er polakkene med dagens virkelighet, med politikken i Warszawa, og så videre, hvem bestemmer, hvem er premissleverandører, jeg ser avisa Gazeta Wyborcza som er intellektuell og Europa-orientert, styrt av Adam Michnik, intellekuell fra Solidaritet-tiden, dette er etter min smak, de går ut av det rent nasjonale i Polen, på samme måte som regjeringens parti, med statsminister Donald Tusk, dette PO, Platforma Obywatelska, Borgeplattformen, de skjønner hvilken verden de lever i.
Så får vi se, neste presidentvalg, som er om litt over et år, der sittende president Lech Kaczyński fra det nasjonalistiske partiet kan komme til å bli skifta ut, ingen veit.
Polen har hatt nye regjeringer ved alle valg siden 1989. Det har svingt, i opinionen, tildels noe veldig. Krim.
Spennende, liksom, men en ting er altså hva som skjer på overflaten, en annen ting i folkedypet og slikt, her i Kraków kan jeg begynne å lure, jeg har nå vært her litt, etterhvert, og her og der og på kafeer og på gata og på trikken, i universitetsområdet, og litt utafor, en gang i Warszawa, sett litt på TV, mitt inntrykk er at polakkene tar det med ro.
De skreik over at det ikke ble rakettskjold, men det varte ikke lenge, de er meget pragmatiske nå, og tror ikke på denne russiske fare som alle snakker om, det er bare form, for vanlig samtale, det er tull og tøys og overflate.
Leser man historie, ser man hvor undertrykkende russerne har vært da de kom til makt i Europa fra 1700-tallet, og det ligger i blodet det der, kan lett trigges hos polakker, som er meget historisk bevisste. EU det samme, man er meget alert på å se Tyskland slik det var før, med Preussen og Hitler og slikt.
Og er liksom opptatte av igjen ikke bli klemt mellom Russland og Tyskland, splitt og hersk. Men dette er historie.
Så Polen slapper av, finner sin plass i Europa nå.

Jødisk trøbbel

 

Den franske revolusjon var starten i Europa på nasjonenes frihetskamp, 1789, Allons enfants de la Patrie!. Altså fedrelandet, frihet for fedrelandet, man snakka om generell frihet, men for mange var det prinsipielt nasjonens frihet, bryte lenker bånd og tvang, som i Norge og Polen.
Så skjedde det en del kamper utover 1800-tallet, den russiske revolsjon som styrta tsaren, teoretiseringer om frihet, videre den første verdenskrig som oppløste et stort keiserrike, Østerrike- Ungarn, men Tyskland tapte krigen og gikk i resesjon med inflasjon, da kom Hitler.
Hitler hadde stor empati og solidaritet med det tyske folk, men så en jøde på gata i Wien, kom i tanker, «er han der egentlig tysker?» Tankene begynte å spinne, nei, han er ikke det, han har ikke lojalitet til mitt folk, da ble Adolf Hitler antesemittist.
Denne hendelsen, beskrevet i Mein kampff, derav hele holocaust, kan man si, man ser at det å forstå at et menneske ikke støtter OSS er en alvorlig sak for noen.
-han er ikke lojal?
Aha??
Og tankene begynner å spinne. Lojal ja, nei, kanskje ikke, kanskje man ikke kan tro på han der likevel, kanskje han baktaler meg, spinner renker mot meg, hvorfor er han hele tiden så smørblid, for eksempel.
Spion? Dette har jo skjedd gjennom verdenshistorien. Og Hitler begynte å se jøder flere steder, for eksempel i avisene, i politkken, politiske partier, høyt på strå, og kanskje det var sånn også, at de støtta hverandre for å komme seg innafor her og der, forfordelte sine, som er en greie i flere deler av befolkningen.
«Innvandrere oppfordres til å søke», og så videre, kvotering, som er det tydelige i vår tid, men hvem kjenner hvem.

Polske bøller

 

Det er en del bøller her, unge gutter med muskler og tynne tøffe, kjekke, idioter, som ser på deg som kanonføde, som skal mobbe hele tida uten grunn, man må grunne på dette og se den polske militære tradisjon, for hvem forsøker de å imponere, man må tenke litt over dette, det er ikke mora si, det er mer pappa, man kan først forstå masse polske gutter som pappagutter.
Han er ikke som oss, det er nok for dem, men jeg er ikke som noen, sorry, men det er ikke du heller, hvilken gjeng er du medlem av, fotballklubben Steinkjer?
Polske bøller er ikke som andre bøller, kan man si, i og for seg er dette ett fett, når man møter en bølle, men ens strategier i forhold til dem kan være så ymse, man ser en bølle og ser spesifikke trekk ved vedkommende, peke nese og slikt, man har møtt noen slike her, men det tar seg vel ikke ut å lage en egen ren Bøllologi, men jo, det er forskjellige måter å være bøllete på, jeg kan for eksempel lære meg å være mer subtil bøllete selv, tilbake, ta dem på den måten, uten at de merker det selv, mister bare munn og mæle, tror det er dem selv det er noe galt med.
Jeg ser dette.

Søken

 

i tiltro til meg selv og andre mennesker søker jeg folk hele tiden, her i Polen, men det er ikke lett, for de er så interne, disse folka, i sin egen greie, i sin egen gruppe, men man plukker da opp noe av språk, for man har et skjelett å henge det på, videre er det meg bekjent polakker som ikke er fullstendig lukkede mennesker, men de fleste er nedgravde i sin egen intethet, er min forståelse av dem, og dette hølet som de der er detti ned i er et sort hull, dit gidder ikke jeg gå, det der er ikke min bekymring, heller forsøke å lokke dem ut av rottehøla sine, spille skuespill for dem, late som jeg ikke interesserer meg for dem og slikt, det virker for det meste, da kommer de, det kan de ikke unngå, rottefangeren fra Hameln går da igang og sitter her ensom og forlatt og terger ingen med å se på noen som helst, bare skriver i vilden sky dette essayet og andre prompelyder i det fjerne, nei, de får bare stå på å gjemme seg bort, jeg gjemmer meg helt bevisst.
De kommer jo da og lurer, en smule, kommer og kikker opp fra bøkene sine og fra vennene sine, kanskje DE er interessert i å bli kjent med MEG, i stedet for omvendt, det kan tenkes, for sånn er vi mennesker.

Inntrykk

 

Det er en god stemning i rommet på kafeen her i Polen på formiddagen og snart er det lunsj for studenter og lærere her på det jagiellonske universitet i Krakow som ligger midt i sentrum blant vanlige folk. Nå er det slik å forstå en stor mengde studenter her som lever for seg selv og ikke menger seg med andre folk, men ikke for det, det føles mer naturlig her enn på Blindern, blant gamle bygninger og tradisjonsrike systemer fra 1400-tallet, men det er jo den fare at det er for rigid preget av fortiden og pensum pensum, men studentene her ser også rimelig avslappede ut, det skal de ha.
Det er tidlig i semestret, ja, men ikke på noen måte stresser disse.
Inntrykk, nå, begynnelsen av oktober. Det er meg fjernt likegyldig at de ikke er her for meg, sånn sett, men det er vel noe å snakke om, hva studerer de, hva er tematikken for tiden, språk er en greie, men på hvilken måte, sosiologi, men det er vel det som er med universitet at de er meget selvtilstrekkelige og sånn er det her i Polen.
En professor har autoritet på en sterkere måte i Polen enn i Norge, valgplakater med personer stresser denne yrkestittelen, som om «professor» er noe interessant i forhold til om du er god politiker, det er i politikk ingen som snakker om professor Inge Lønning, eller professor Berge Furre, nei, men de er teologer, og så videre, men det er interessant at få skikkelig intellektuelle er i norsk politikk for eksempel, de har bare embedseksamen, som Stoltenberg.
Jo, jeg ser inn i denne ærverdige virkeligheten, egentlig ett fett, det er hyggelig her.

Om den germanske og den slaviske kultur

 

Stein. Jord. Jeg ser den germanske kultur som stein, den slaviske som jord. Den slaviske er flatland, den germanske støtte på fjell i vest. Så kan man gå lenger tilbake, på diverse måter, se felles opphav i språk. Litauisk, som er det språket som ligger nærmest original indoeuropeisk.
«Det indoeuropeiske urspråk» er jo en konstruksjon, men en rimelig alment akseptert hypotese i dag. Opphavet sies å være nord for Svartehavet.
Så kan man snakke om dette på forskjellige måter. Folkevandringer, for eksempel, og se dette språkets utbredelse til India, i nord, i fjell, ikke i sør, for der er for eksempel semittiske språk, fra Irak, Mesopotamia, som er en annen språkfamilie. Persisk er indoeuropeisk, arabisk semittisk.
Splittelsen slavisk-germansk skal jeg se nærmere på, hva forskerne mener, når det skal ha skjedd, hvor, og så videre.
Lutrende. Norsk er germansk. Skillet i Europa gikk på 900-tallet ved Elben, altså elva som renner ut i havet ved Hamburg, Praha er bidragsyter til Elben med Moldau, videre renner den til Dresden og Magdeburg. På den tiden var elver grenser, som under Romerriket, senere ble de ferdselsveier.
Båtfolket kom fra nord og kjørte elvene. Norge.
Båt er en kystforeteelse, Norge. I Ukraina flatland fant ingen på å bygge båt.
Og jeg ser dette med båt, meget nyttig i Norge, over fjorder, innover fjorder, fra hit til dit, over Sognefjorden og slikt, det er å tenke på. For du ser over til andre siden, som i alle fjorder i Norge, med Oslofjorden, det å dra over et storhav, som Svartehavet, med flat kyst, og bare horisont, er en helt annen greie, meget meget nymotens i forhold.
Så Østersjokystfolk bygde ikke båter. Det var det nordmenn som gjorde. Rett og slett.
I Hellas bygde de båter, Lilleasia, Hellessponten, Bosporus, der kunne de se over til andre siden, og seinere kjørte de rundt Middelhavet i antikken, med galeier.
Galeislave er jo vekjent begrep, disse båtene synes å ha vært større enn vikingskipene, men det er samme prinsippet, folk rodde.
Så rodde dei fjordan. Rodde. De store båtene mer for utferd, som Gokstadskipet.
Og det er ikke lange veien fra en robåt til Gokstadskipet, seilbar til Amerika.
Elben. Den er stor, mektig, meget stor og bred helt oppe ved Praha. Fra Praha til Hamburg er det rimelig langt, over 50 mil. Seilbar, som Rhinen, Donau, Wisla, Dnjepr, Volga, for å ta de største og mest sentrale elvene.
Glomma er for stri, i Norge er det for bratt, man kom seg inn i det indre Norge på annen måte.
Det slaviske og germanske, som jeg ser det, med stein og jord, der i vest tyknet det til med fjell, ingen fjell fra Ural til Karpatene, dermed er det det som skiller, der slaverne befolket det flate landet med skoger, senere jordbruk og original indoeuropeisk har ikke ord for grønnsaker, altså ikke jordbrukskultur, samlefolk og jaktfolk. Den semittiske kultur har verdens første jordbruk, mellom Eufrat og Tigris. Basra, i dag. Ur, her kom Abraham fra, og Gilgamesj, Uruk, Gilgamesj verdens første litterære verk.
I den tiden gikk det ikke fly, folk reiste, gikk, på dyr, etterhvert, hester, ponnier, esler, tok med sitt pikk og pakk, reiste, av en eller annen grunn, og persisk og arabisk har samme bokstaver. Som hebraisk. Konsonantisk språk.
Gresk, opphavet til kyrillisk skrift. Georgia og Armenia har helt spesielle skrifttyper. Indonesia. Malaya, Thailand.
Hieroglyffer.
Vårt skriftspråk er det latinske alfabet. Latium.
Sånn.
Slavisk språk, germansk språk, myter, jeg ser Odin, en konge, med ett øye, likner kyklopen i Hellas, fra Odysseen, med ett øye, den enøyde, presentert som fæl og dum i Hellas, som sjefsgud i germansk. Fiendebilde.
I Hellas ble den enøyde kjempe presentert som lettlurt, av smarte grekere. Så ikke i Norge nei. Sjef.
Helt sjef, tilbakelent og myndig, jeg forestiller meg ham omtrent som Don Corleone i Gudfaren, mannen med ubeskåren autoritet i bakgrunnen, hvis ord er lov. Ett fett om fysiske skavanker. Mild, mot sine.
Tor, med hammeren, med sinnesutbrudd. En annen, slo i stein, det gnistra, opphavet til gruvedrift. Flott. Ren, Bergmannen, som slår dypt, i metall. Det klinger.
Klokkeklang.
Bruderovet i Ibsens Peer Gynt, på fylla, på bryllupsdagen, Peer turer og flotter seg utafor kirka og får med seg brura.
Må flykte, drar opp i fjellet. På viddene. Blir der. Fredløs, forlater landet.
Drømmen om den gode kvinne, Solveig, holder han tilbake, i stykket i siste akt kommer hun, er alltid der. Kjæresten, den nærmeste.
Den grønnkledde, troll og tusser, Dovregubben, alt er med, før Peer skjønner at her kan han ikke bli, i Norge, han kommer seg til andre land, ørken og slikt i Nordafrika, Anitras dans, blir forretningsmann og besøker diverse blant annet et sinnssykehus, her er mitt kongerike, men finner ikke noe kongerike noe sted, seg selv.
Kjærligheten, i Solveigs bilde av han, der er han hel. Sann. Seg selv. Myndig. Dette er Ibsen.
Sammenhengen. Det var kvinner og menn, ikke bare mannlige fæle krigere som reiste, erobra, flytta, flykta, og så videre, når folk dro fra et sted hadde det sin grunn. For eksempel sjalusi. Makt.
En eller annen fæl hersker kunne mene han hadde rett på alle damene og slikt, som Gilgamesh. Det står i skriftet. Da ble folka sure, ikke uforståelig, gikk til aksjon. Skapte en motkonge, som balanse.
Slik ble utvikling skapt. Ondskap og reaksjon.
Makt og motmakt, striden er alle tings far, som Heraklit sa. Skrev. Fragmenter er bevart, og «du kan ikke gå ned i samme elv to ganger». Elven er den samme, men ikke den samme. Bevegelse, forandring utvikling, tid.
Her kom tiden inn i historien, bevisst, forandringen, utviklingen, tanken på fremtid. Legge planer.
En ting er å bare dra. En annen ting er å dra til et sted.
En ting er å flykte, en annen ting er å reise, bevisst.
Slavere og germanere. Hvor kom de fra, da de splitta. ? Et tankekors.
Sitron. Cytron på polsk. Ikke norsk, mer syd, som appelsin, en sydfrukt, ikke i de nordeuropeiske skoger, men i Spania, rundt Middelhavet. Mediterranean culture.
I nord bær, små frukter, på trær, senere kultivert til epler og pærer og plommer.
Rug. Oliven, fra sør, olje, mat, import, gjev eg var i eit varmare land, tyfus, sykdommer, import, det også, det er ikke bare å importere en vare fra et annet himmelstrøk, man tar med seg hele kulturen samtidig.
Ansjos til det indre Afrika, kanskje greit, snilefisk til Burma, hva skal man si, hare til gresshoppeland, syfilis til Europa, alkhol til indianerne, hasj til nordmenn.
Grudzień, navnet på måneden «desember» på polsk. I tsjekkisk har de ikke dette. Slovakisk. Polsk. Spesielt.
Polsk mer fremmed enn tsjekkisk.
Finsk er jo enda mer fremmed, der forstår du ingenting. Skilt på butikker er helt vilt, det eneste du kjenner igjen er post og bank og alko.
Men vi føler liksom vi kjenner finner, og de snakker gjerne engelsk med deg, greit, det gjør ikke polakker.
Vi har ikke noe felles språk, rett og slett, engelsk er jo et germansk språk, det holder ikke for slavere.
Selv om nå en del polakker «kan» engelsk, er det tydelig at de ikke trives med det, ikke i det hele tatt, de svetter og anstrenger seg og sliter seg ut og går i koma etter kort tid, slår over på polsk for ikke å besvime.
Polakker i Norge «kan» jo også etterhvert norsk, men det er ikke flytende, det er stutte setninger, bortsett fra på fylla, da renner det ut. Men så er det bakrus ja. Huff.
Hva er forskjellen. Stein og jord, det dreier seg om at polakker graver i jorda og går i skogen og nordmenn bygger i stein, sliter.
Nordmenn skal ha ting som er solid, ellers blåser det bort.
Polakker lar det skure, blåser noe vekk, er det bare å hente det rett her borte. Så ikke i Norge, det er tragedie.
Hm. Videre, polakker ser på meg som fremmed, hele tiden, av en eller annen grunn, vel kan jeg tysk, og engelsk, og litt fransk og latinske språk, og slapper av med dette, spesielt tysk, faktisk, det er godt å snakke!
Engelsk er mer fremmed for meg. Selv om jeg behersker språket nok til fullkommenhet, står aldri fast, det kan jeg gjøre på tysk, mangler ord, noen.
Men uttrykket er perfekt! Helt i orden! Ordnung muß sein!
Bygge stein på stein, som romerveier, akvedukter, romerveiene forfalt i middelalderen, i Europa, da kom båtene på elvene.
Jødene, hva med dem, kasta ut av hjemlandet kort tid etter at de hadde drept Jesus, for å si det slik. Det var jo det som skjedde. Trist som faen.
Et lite folk, meget markert i verden ut fra antall, etterhvert, rett og slett, det er ikke mange av dem, de reiste rundt under kristendommens oppblomstring i Europa, ble kasta ut her og der igjen og igjen, forfulgt, nesten utsletta under krigen, nei, de reiste rundt for å bevise sin uskyld, som nå, hele tiden. Vi drepte ikke Jesus! Slapp a'!!!
Jødene er kristendommens nisse som er med på lasset. Ubehagelig. Das unbehagen in der Kultur. Det ubehagelige i det behagelige.
Fuck!
Her er greia, rett og slett, kristendommen er basert på Jesu lidelse og død, og oppstandelse, men det var NOEN som forårsaket Jesu lidelse og død, ikke noe metafysisk, det var jødene. Som mente han var gudsbespotter og tvilsom og falsk Messias og greier, gikk mot den herskende diskurs på den tiden og ble henrettet. Myrda.
Min gud min gud hvorfor har du forlatt meg? Jaha, nei, det var ikke greia, det var jødene som ikke likte deg, ikke kunne fordra deg, for du gikk mot deres herredømme på den tiden, det ble ikke tålt, helt konkret.
Og de var så sterke i hjemlandet at den romerske hersker, stattholder, stedfortreder for keiseren, Pilatus, bare gikk med på det med et pennestrøk, gad ikke det der, han hadde viktigere ting å gjøre enn å mase med jødenes interne stridigheter. Slapp a'.
Ok. Det problemet er løst. Slaverne og germanerne, begge kristne, i vår tid, sånn sett, i kultur, slaverne mer uttalt, for tida, polske katolikker og russiske ortodokse, men det er gradsforskjell, ikke vesensforskjell, med kristeligdemokratisk parti ved makta i Tyskland og slikt.
Slaverne har steinansikt, germanerne er milde, altså utseendemessig er de speilbilder av hverandre.
Slaverne ser germanerne og blir til stein, forsteinet, germanerne ser slaverne og blir milde i sinn. Slapper av. De har makta.
For stein gir våpen.
De har nok av råmateriale for å gå til krig, uendeligheter å ta av, slaverne kan knapt produsere gummikuler, må nøye seg med treøkser og flintsteiner som de finner i fjæra og slikt, ha'kke kjangs.
Germanerne erobret fjellet, holdt seg der, kunne gjøre raids på flatlandet når faen de ville. Jeg forstår.
Tyskland er en borg, som Norge, som Sveits.
Slaverne ble slaver, rett og slett.
Hadde ikke nubbetjangs, måtte bare dyrke jorda og håpe det beste. Slaver. Trist, smutny, på polsk. Huff.
Så rotta de seg sammen, en gang i blant, om hvordan de skulle ta disse jævla germanerne, men ble slått gang på gang, aldri slavere i Vest-Europa nei. Ikke mulig.
Så det distingverte seg sakte men sikkert to kulturer i Europa, den maktfullkomne germanske og den driti ut slaviske. De promper. Er livredde hele tiden, fullkomment paranoide for fremmede.
Det eneste de har produsert er en desperat romantikk som innebærer å gi sitt liv for en eller annen sak og få nåde hos Gud i himmelen og greier og hos fremtidige mennesker, alt håp er ute for dem, de drømmer.
Så polsk diktning er jo flott og fremtidsrettet, det er til å få forstand av, til god hjelp, polske drømmer kan dras ned på jorda i handling, slavisk kunst er praktfull.

Polen som backing

 

Når man ser på det polske samfunnet, er det mange hensyn å ta. Det er forbudt å gå på rødt lys, det blir bort hvis du gjør det, ingen gjør det, bare på natta, og i tiltrengt nødvendighet for å rekke en trikk, buss, videre er det meget organisert dette her.
Et hemmelig samfunn som går på skinner, er det, jeg ser meg selv i det mer og mer, fungerer.
Nå er det slik å forstå en greie med dette, at det er organisk, som ett, i første omgang, en nerve dette her, jeg sanser en polsk helhet, som er dyp og gammel, og ikke helt til å nå foreløpig, en sammensmeltning av et folk som er.
Derfor er de så vanskelige å komme inn på.
Ser man inn i dette, er det tølperaktig, ikke, det er ikke, det fins ikke, i blikk, for meg, for oss, men jeg vet det er der, aner det, det polske fellesskap.
Der er det, titt titt, jeg ser det, det er på bjørk, gran, furu, tre, fisk, hund, bjørn, og så videre, skog, mus, fra Litauen.
Et jaktfellesskap på steinaldernivå, en klan. Som jager sammen.
Polen er et jag.
Inte jag heller.
Et jag gjennom skogene her, med øks, hulter til bulter, titter fram mellom trær, jager dyr, fisker, fugler. Et jaktlag, et evig jaktlag, nomadisk.
Det speider, det er ett.
Har sine egne koder mellom seg. Hysj! Sjtsj! Szcz!
Slavere. Щ på russisk, det samme, ett tegn for fire bokstaver på polsk, til jakt
Slaverne, slavene, Polen er EN stamme, rundt elva Wisla, fra Arilds tid, der har de hjemme, hører hjemme, der gjemmer de seg, og fikk besøk av elvefolket, i år tusen, omtrent, vikingene fra nord, som kjørte skip opp, og da ble det norsk i byene her. Svensk.
De sjøfarende kom elvene. Vi.
Slik kan man forstå det, det skjedde en sammenblanding av vi sjøfartsnasjon og polakker som skogsfolk, da ble byene til her, den moderne sivilisasjon.

Polsk

 

Når du prøver deg på polsk, er det spooky, det er klart med enkle ord og tall og slikt går det nå greit for meg, med bra uttale, automatisk, det blir forstått uten videre, før ikke, da strevde jeg, navn, vi kan ha en viss dialog, en begynnelse.
Det som kommer automatisk går greit, selvfølgelig. Så er det setninger. Meninger, samtale. Det som er målet.
I grevens tid kommer jeg på at polakker mener ikke noe som helst, de bare snakker. Nordmenn legger sin sjel i meninger, de er hardt tiltrengt, man har tenkt masse på det, framfører dem i blinde, som en autoritet, til bruk i samtaler, videre kan polakker ikke mene noe som ingen andre mener, for da får de ingen samtale, samtalens primat er her.
Jeg ser, ser, undres over dette, de skal ha samtale og det er det og da skal man ikke legge seg ut med hverandre, man krangler ikke i Polen om meninger.
Man slåss, heller, man finner sine meningsfeller og er enige med dem og planlegger aksjoner, demoer og slikt. Krig.
Så diskuterende samtaler finner ikke sted på kafé, tankeutvikling og slikt, utklekking av standpunkter i dialog, det er ikke den måten polakker tenker på, er på, de er enige.
Man snakker bare med de man er enige med, med de man kan trives med. Greit. Og standpunktene må mer ses på som språk enn som standpunkter, meninger, altså.
Fy faen så mye rart man skal igjennom her, noe herk.
I tidlig fase tenkte jeg på å konstruere setninger her av typen «jeg mener, at........», men det har altså ingen hensikt, for det er ikke slik de snakker. Polakkene.
At «du» mener ditten og datten rett og slett interesserer de seg ikke for, dermed lærer man seg her mer å holde kortene tett inntil brystet, være ytterst diskret.
Fin tale ja, bråkmakere med spesielle meninger, somi Norge, fins ikke her.
Jeg møtte her forleden en venstreorientert, en kommunist, rett og slett, som snakka om Marx og slikt, han nesten hviska standpunktene sine fram.
Ingen skulle høre ham, på en kunstnerpub i Krakow, han levde ytterst hemmelig, som før, i gammeltida, før den russiske revolusjon og slikt, før år 1900, jeg gjenkjenner dette, typisk nihilist, med sprengkraft, mot det moderne samfunn, det fins sånne nå i Polen, ting skjer.
Den tilforlatelige samtalen, høylydt, som alle hører, overbygningen, kan man si, høres overalt, man skråler nesten, men i dypet skjer det ting, polakkene forandrer seg, tenker.
Klakkeringen med makta, kan man si, slik var det sikkert under kommunismen også, alle offentlige samtaler i det fri, på kafeer og slikt, var slik, ingen kunne si noe på dem, man hadde lært seg språket, hva man kunne si, og gikk fri, for agenter og slikt dritt, her ligger det noe.
Så den offentlige samtalen er i gammel paranoia, for det hemmelige politi. ja. Man skal ikke tas, man skal ha sitt på det tørre, ingen skal kunne si noe på dem.
Men man tenker sitt.
Det kommer ikke fram i det offentlige rom og til utlendinger nei, uten videre.
Da skjønner jeg.