Lokalsamfunnet

Vi beveger oss ned i sentrum av denne byen og finner en kro som vi går inn på og spiser biff eller entrecote med thousand island dressing og flesk og poteter til meg, som en ved siden av sier, deretter tar vi en øl og går til en annen pub som spiller blues og jazz og det er skikkelig bra her nå, for vi er fra storbyen på ferie til bygds, men dette er sunt å se for en bytulling som meg at småbyer ikke bare er tull og tøys og dritt og sladder, nei, vi er i Holmestrand, må vite, en høstdag og trives.
Mindre samfunn er noe for seg selv, selv om det er mye prat om ordførerens kappe, som sitter der i lunsjpausen på kommunehuset for å si dette litt tydeligere, er han sikkert en grei fyr, men folk bare flokker seg rundt ham og skal høre hans mening og vise seg sammen med fyren, den norske smålåtenheten blir tydelig, der de du ser på TV blir en del av din hverdag, slik var det før, men med internett mister disse lokale størrelser sin betydning, du ser verden fra Vegårshei og Kirkenes alltid og hele tiden, trenger ikke går til bygdebussen for å høre etter nytt, dermed er bygdedyret borte, mer eller mindre forsvunnet, fra trange kår og tider, på landsbygda har man bil, etter moten, det har alle, kan det se ut som, men jeg som bygutt av rang har gått denne skolen og det er min greie der jeg ikke trenger bil og bare en liten grei leilighet og går ut og treffer folk på pub hver dag alltid, i mange mange timer, på en måte et urbant liv, som kunstner, og får mange venner på denne måten og dermed er jeg ikke lokal.
Ett fett, jeg treffer de jeg treffer og det er det, jeg driter i din bakgrunn, bare vi kan snakke sammen, finne en tone, på et eller annet, her i Holmestrand treffer jeg venner, plutselig, for jeg bodde her en periode, videre kommer vi i snakk med andre, via via og hører en stor sanger synge her, for norske band turnerer hele det norske kontinentet alltid, og dette er Silje Nergård med Knut Reiersrud, fra en fjern fortid, 1988, bra.
Akkurat som det var i går, kommer denne opplevelsen tilbake, fra Kirkenes til Mandal er det slik, skjønner man, at alle norske kjente band spiller overalt hele tiden og Riksteatret kommer og går der vi kjenner flere som jobber.
Det er klart at det skjer mye mer i Oslo, man kan velge og vrake av arrangementer og kinoforestillinger, men ikke meg i mot å bo på Grong eller i Nesbyen, Hallingdal, bare det er internett der og en fin kafé på dagen og en på kvelden, nei, mitt sosiale behov er der alltid og er stort, alene i en hytte på fjellet liker jeg meg neppe for lenge.