Inn i det polske og ut av det polske

Det er nå det er vanskelig, i Polen, for de polakkene jeg møter skal inkludere meg, det vil jeg ikke ha noe av. Det er som dovregubbens hall, jeg må skjære meg i øyet og være meg selv nok, sorry.
Jeg vil ikke være medlem av en gruppe som vil ha meg som medlem, for å si det slik, beklager, du må relatere til meg eller dra til helvetet.
Jeg vil dermed være hata, både her og der, og det er forferdelig vanskelig, for jeg vil snakke med både deg og deg og deg uansett nasjonalitet på det språk som måtte være aktuelt, som måtte forefinnes, i dette området er det polsk som er det mest vanlige, forståss, selvfølgelig, noen prøver å snakke engelsk til meg, men det går jeg ikke med på, jeg vil heller ikke bli oppfattet som fremmed, en av oss eller ikke en av oss, ikke meg.