Advent

Første søndag i advent er i dag, 30. november, man lager julekalender, adventskalender og det oppsto tidlig 1900-tall, fra 60 tallet heter det julekalender.
latin Adventus (Redemptoris), «(Herrens) ankomst».
Vi som ser dette og har fulgt med dette alltid vil vel komme fram med en form for memo her, er det Godot man venter på? Messias? Noe slikt, dette med forventning, regner jeg med er et interessant begrep, og det å se det som ligger i kim, det ennu ikke eksisterende, er godt.
Ernst Bloch, tysk filosof, koina begrepet "das Noch-nicht-sein", det ennu ikke eksisterende, det som altså ligger i kim. han er sagt å
Ernst Bloch ist der Philosoph der „konkreten Utopien“,
håpets filosofi.
Man kan absolutt ha en formening om hva som ligger i kim, som er i ferd med å skje, i fremtiden. Noen ganger tydelig, som en bevissthet, andre ganger ikke, eller mer uklart. Man handler på det.
Dette er utopien om Guds rike.
Advent er denne utopien.
Og Guds rike er for meg mer det gode samfunn.

Polen forever

Det er ikke lite å være her, i Krakow, ser Wisła, Polens hellige elv, på denne måte ser jeg kuer gresse, på bredden, brzeg, kyst, videre ut denne elva som slynger seg i landskapet til Gdansk-bukta, vi følger en linje i vik etter vik i Norge, ser at dette er en gammel forbindelse. Nei, det er et land, på en måte, dette nordområdet nord for Karpatene. Flatt, for å si dette tydelig, Østersjøen er innhav, som en innsjø, dermed er Norge del av et avgrenset område, som omfatter Nord-Europa, nord for fjellkjeden som deler Europa i to, nord og sør, fjella er Karpatene, Alpene og Pyreneene.
Sånn kan man se det.
Når man kommer til Ukraina og Russland er man øst for denne fjellkjeden, denne fjellkjedekoblingen, men da går elvene sørover, som Dnjepr til Svartehavet og Volga til det Kaspiske hav, dette er geografien. Europa.
Italia er sør for dette, og Spania, vi er ikke klare for å rope, men dette er det som er sannheten, dette forholdet, at midt-fjellkjeden deler Europa i Nord og syd, og syd er området rundt Middelhavet, nord er området rundt Østersjøen, med Norge.
Så ser man at Donau begynner nord for Alpene, og denne Donaudalen er viktig og stor og omfatter Østerrike, Ungarn, Jugoslavia, til Svartehavet.
Så det er nok ikke helt sammenfallende, dette med nord og sør, det med retthet er viktigere, mot hav, mot sjø, mot berg, Polen er helt klart nord-rettet, derom hersker ingen tvil, som Tyskland, i stort, til og med Tsjekkia er rettet mot nord, via Moldau-Elben.
Området mellom Alpene og Tatra er flatt, i forhold til fjellkjedene, dermed skjer det merkelige ting her, som man ikke uten videre vet, der Donau lager Linz og Wien og Budapest, sydover, der dette drenener fra Bayern, faktisk, og Elben nesten krysser Donau.
Vannskille, et sted midt i Europa, Tsjekkia, omtrent, og vi ser man må skille på flere steder dette med nord-syd. Og de hav dette renner til.
Polen er en merkelig tildragelse, dette lands armed forces, i NATO, er en greie til fortolkning, der de er i Irak og slikt og sier de oppfyller sine forpliktelser i alliansen, utenriksminister Sikorski, jeg ser dette som en meget sær greie, for de tror liksom de trenger beskyttelse, dette landet, mot Russland, for de vet ikke hva det vil si å komme til enighet, forhandle, ingen polakker kan dette.
De er liksom et truet land alltid, i tradisjon, ikke bra.
Paranoid folk, kultur, rett og slett, hva skal man finne på i forhold til dette, slappe av.
Dette vil ordne seg.

Diplopi

Diplopi
Et tvisyn tar meg, her jeg sitter, med meningsfulle frender rundt meg, i går var en hard dag, kveld, der jeg fikk nye venner, og til og med ordnet det seg, denne konflikten jeg hadde, som fullstendig satte meg ut. Prippen, følte jeg meg som, gikk til en annen pub, for jeg fikk ikke kontakt på den første, det føltes som en homsebar og gutteklubben grei, der fremskritt ikke fantes, fullstendig statisk, jeg må ha gode folk rundt meg for å tenke, komme videre.
Frekt av meg? Nei, livet er slik, her jeg sitter nå, morgen, klokka 9, er det en flokk rett ved, som virker frekke, men helt bra, jeg føler styrke med disse til stede, kan jobbe meg videre.
Så fant jeg dette van Gogh-bildet man ser her, skal være malt under påvirkning av absinth, det er bra, virkelig diplopi, blurred vision, skikkelig ekkelt.
Samatha Fox! På anlegget her, touch me, I wanna feel your body, youtube,
http://www.youtube.com/watch?v=MiuimDNlyuQ. (det gikk ikke med direkte link her)
og jeg ser mer, av henne, men går over til Sandra med Maria Magdalena, som er på samme sida jeg la ut link til, Sandra er sexy. Det er ikke Samantha Fox, men en uhyre flott artist.
Oj, jeg ser ikke til høyre eller venstre da.
A creature of the night, skjønt.
Ok, tilbake til virkeligheten her, med folk rundt meg, der ebber Maria Magdalena ut, det ser ut til til å komme en låt til med Sandra, fra blurred vision, med en slange, til intro, everlasting love, jeg ser inn, ikke så bra, slår av.
Nei, jeg er her og satser ikke penger nå, føler jeg for å si, verden er en, det dreier seg ikke om hvilken verden som er den virkelige, beklager, virkeligheten er.

Inn i det polske og ut av det polske

Det er nå det er vanskelig, i Polen, for de polakkene jeg møter skal inkludere meg, det vil jeg ikke ha noe av. Det er som dovregubbens hall, jeg må skjære meg i øyet og være meg selv nok, sorry.
Jeg vil ikke være medlem av en gruppe som vil ha meg som medlem, for å si det slik, beklager, du må relatere til meg eller dra til helvetet.
Jeg vil dermed være hata, både her og der, og det er forferdelig vanskelig, for jeg vil snakke med både deg og deg og deg uansett nasjonalitet på det språk som måtte være aktuelt, som måtte forefinnes, i dette området er det polsk som er det mest vanlige, forståss, selvfølgelig, noen prøver å snakke engelsk til meg, men det går jeg ikke med på, jeg vil heller ikke bli oppfattet som fremmed, en av oss eller ikke en av oss, ikke meg.

Respons

Når man snakker med folk, regjerer samtalen. Videre, det er en respons man må få, ellers skjer ikke noe som helst, ikke utvikling, man stanger hodet mot veggen og snakker ut i løse lufta, det hjelper ingen.
En samtale har som formål å utvikle begge parter. En egosentrisk samtalepartner er påståelig, vil ikke lytte, vil bare kjekke seg, si det som synes opportunt, rett og slett, hensikten er å dominere og drite ut, noen.
Kollegialitet, man gjør seg en bjørnetjeneste dersom man alltid kommer med de samme påstandene, si det man mener og slikt, da kommer det motstand, for folk synes det som kommer er for kjedelig, man møter dritt. Fullt fortjent, ugjennomtenkte meninger faller alltid.
Norges forhold til Kina, er det noen som kan si noe om det, og til Balkan, på handel, det veit jeg fint lite om, og det kunne undersøkes, og diskuteres, men dette er ofte ikke mulig, for folk snakker om det de veit, har greie på, skal hovere med sin viten, ikke være med på en tankeutvikling.
Dette er vondt, de skal vite, ikke tenke.
Det er som om en samtale dreier seg om en eksamen. Det prøvende, usikre, begrunnede meninger ut fra begrenset viten, må til for å komme i gang.

Kontor

Jeg som ikke er flink til å skyte langskudd, som ikke har dette som heter skuddbein, vet ikke helt hva jeg skal si når monsunen setter inn. Nei, vi er ikke helt på linje med de som sier at de har en greie på å lage reiseskildringer, for flertallet, for hvem er disse menneskene, de er dumme, for de har ingen interesse av menneskene de møter, vi ser i vind dette frekke som er den europeiske reisende, fra fortid, erkebergenseren for eksempel, man har ikke skjønt poenget, som er å bli kjent overalt hvor man er. Man leser en reiseskildring fra 1949 og humrer en smule, men dette er bare dritt.
Jeg ser inn på en pub i Krakow og lurer på hvor man her kan sette seg i rolig flukt, finner et sted ved vinduet og slapper av, desslike snakker de på en måte mer sant her enn mange andre steder i denne byen, selv om nettverket ikke virker, føler jeg meg hjemme her, jeg surner ikke av den grunn, her er bra. Pierwszy lokal, heter det her, såvidt jeg forstår, det første lokalet i gata som heter Stolarska, Snekkergata, og dette blir min pub.

Tillit

Jeg føler på å forstå folks ansikter, her i Polen, de er nokså grå i trynet, etter masse skolegang og arbeid, har lite overskudd, de sliter. Har lite overskudd etter endt dag, de beste er kunstnere, for kunstnere må bare slappe av, ellers blir det ikke noe. Jeg ser jeg ikke hermer etter noen her, men ser polakkene dermed empatisk, de er meget stressa.
Jeg forstår, det er et race, for dem, med det daglige, den daglige dont, og de ser ikke land, eller andre mennesker, da fordriver de kvelden med å prate skit med venna sine for å slappe av.

Slavisk

I flukt er slavisk et språk som likner en rekke andre, som gresk, latin, engelsk, tysk, de språkene er nokså like, i front, man kan snakke om språkfamilie.
Jeg ser meg om i denne verdenen, og snakker om å sette meg inn i disse språkene, fordi de er meget viktige, for store deler av verden er dette et språk som kan snakkes, om og om igjen, det fins sånn sett slavere og vest-slavere og sør-slavere, men det er rimelig det samme språket.
Det sies å være et indo-europeisk språk, med opprinnelse Kaukasus, som rasen, og sentral-Asia, hva vet jeg om dette, men dette er interessant, en konstruksjon, polsk har mange ord for det ene ordet på norsk, jeg ser.
Używać, bruke, benytte, som engelsk «use», vi ser dette og finner flere ord som mest likner engelsk, faktisk.
Jeg ser denne språkbenyttelse er gull verdt, videre å forlange dette ferdig på et brett av meg er feil, for polakkene liker ikke utlendinger, jeg disser dem ikke, eller liker dem, eller er underdanig eller det motsatte, jeg skal ha dem i kontakt. Möglich, możliwy.

Snø

Snøen legger seg ikke på bakken, men på bilene, vi er i varme forhold, det er snø og det er kaldt, nok, til at det er snø i lufta, men det legger seg ikke på bakken nå. Snø. Jeg ser Sibir, områder hvor snøen legger seg, fjell, høyt, ikke her, hvor jeg er, Krakow sentrum, slutten av november, jeg følger dette med øynene nå, fra en pub, kafé, i og med dette regner jeg med at det stopper snart, for å prøve dette mot noe annet, er dette polakkers tørst, etter vann, etter å ha levd i ørkenvandring i mange år, de ser etter oaser.
Der ble det mindre snø i lufta, polakkene er for meg en gruppe mennesker som ikke har noen som helst empati, for de ber ikke om hjelp uten videre, skal ikke ha hjelp, alle skal gjøre sitt og holde kjeft. Videre er de tilregnelige, dermed, til å stole på, de gjør jobben sin uten å mukke, og slapper av med det.

Det utflytende

jeg har ikke noen norm for samtale, den tar den veien det tar, på assosiasjoner og hva som helst, slik er det bare, men det å kunne av og til holde seg til saken har verdi

Svart november

I forbindelse med overgangen til Obama som president, er det en forferdelig sterk ting som skjer nå i USA, a foundation blir lagt, for ny politikk. En virilitet, en ømhet, omtanke, empati, for å si dette rett ut, dette er over alle grenser. Enormt.
Han trekker inn alle!
Og vi er i mørk november og det er over en måned til han får makta, sikkert, men denne perioden er uten grenser for ydmykhet og skjønnhet.

Loslitt

I megetsigende trav oppover fjellsiden til utsikt over Norge kommer man på den mening at Kristin Halvorsen bør bli statsminister i Norge. Etter diskusjoner med folk om temaet, der vi lette etter en god samlende kandidat, kom jeg fram til at Kristin bør settes fram som ny norsk frontfigur. Hun er i godt humør og er rolig og prater forståelig hele tiden, luller seg ikke inn i faguttrykk som finansminister, vet hva hun driver med, har større og større tyngde. Hun kan bidra til større varme inn i regjeringen om bedre samarbeidsklima, for vi må fortsatt regne med koalisjonsregjering, med det flerpartisystemet vi har.
Arbeiderpartiet bør slutte med sin maktarroganse, som vi nå gjentatte ganger har sett eksempler på, det er forferdelig gammelmodige trekk ved det partiet, vekk.

Lokalsamfunnet

Vi beveger oss ned i sentrum av denne byen og finner en kro som vi går inn på og spiser biff eller entrecote med thousand island dressing og flesk og poteter til meg, som en ved siden av sier, deretter tar vi en øl og går til en annen pub som spiller blues og jazz og det er skikkelig bra her nå, for vi er fra storbyen på ferie til bygds, men dette er sunt å se for en bytulling som meg at småbyer ikke bare er tull og tøys og dritt og sladder, nei, vi er i Holmestrand, må vite, en høstdag og trives.
Mindre samfunn er noe for seg selv, selv om det er mye prat om ordførerens kappe, som sitter der i lunsjpausen på kommunehuset for å si dette litt tydeligere, er han sikkert en grei fyr, men folk bare flokker seg rundt ham og skal høre hans mening og vise seg sammen med fyren, den norske smålåtenheten blir tydelig, der de du ser på TV blir en del av din hverdag, slik var det før, men med internett mister disse lokale størrelser sin betydning, du ser verden fra Vegårshei og Kirkenes alltid og hele tiden, trenger ikke går til bygdebussen for å høre etter nytt, dermed er bygdedyret borte, mer eller mindre forsvunnet, fra trange kår og tider, på landsbygda har man bil, etter moten, det har alle, kan det se ut som, men jeg som bygutt av rang har gått denne skolen og det er min greie der jeg ikke trenger bil og bare en liten grei leilighet og går ut og treffer folk på pub hver dag alltid, i mange mange timer, på en måte et urbant liv, som kunstner, og får mange venner på denne måten og dermed er jeg ikke lokal.
Ett fett, jeg treffer de jeg treffer og det er det, jeg driter i din bakgrunn, bare vi kan snakke sammen, finne en tone, på et eller annet, her i Holmestrand treffer jeg venner, plutselig, for jeg bodde her en periode, videre kommer vi i snakk med andre, via via og hører en stor sanger synge her, for norske band turnerer hele det norske kontinentet alltid, og dette er Silje Nergård med Knut Reiersrud, fra en fjern fortid, 1988, bra.
Akkurat som det var i går, kommer denne opplevelsen tilbake, fra Kirkenes til Mandal er det slik, skjønner man, at alle norske kjente band spiller overalt hele tiden og Riksteatret kommer og går der vi kjenner flere som jobber.
Det er klart at det skjer mye mer i Oslo, man kan velge og vrake av arrangementer og kinoforestillinger, men ikke meg i mot å bo på Grong eller i Nesbyen, Hallingdal, bare det er internett der og en fin kafé på dagen og en på kvelden, nei, mitt sosiale behov er der alltid og er stort, alene i en hytte på fjellet liker jeg meg neppe for lenge.

Surmulende

Oppfyllelsen av ønsket om å kunne polsk lar vente på seg, trist er dette, og ikke mas med dette, er du snill, vi snakker ikke samme språk, i overført betydning, Polen er gammelmodig, jenter pynter seg for å bli gift, dette holder ikke.
Polen er en mer kjønns-segregert kultur enn Norge, rett og slett, det godtar jeg rett og slett ikke, min primærkontakt er med jenter, alltid og til enhver tid, det stopper ofte opp da.
Av og til får jeg litt napp, for slik er livet, at kjønnsovergangen er det som gir liv. Da kan jeg lære språk, jeg er beinhard i dette, uten videre uten å tenke over det, for det er i slike forhold alt skjer, hei! Cześć!
Ok, dette er greia, jeg har en plan der, uten å frike ut på det, det eneste som virker, snakke med jenter.

Læringsproblemer

Jeg leser ikke fort, jeg føler meg syk, i den forstand at jeg tåler dårlig å ikke kunne, uvitenhet, dermed er jeg nervøs for nye ting, for lesning, spesielt bøker.
Å drive selvanalyse i blogg, tja, klart det er greit, noen leser, kan komme med tilbakemeldinger, jeg friker ikke ut på det, ser problemet, at jeg har problemer med å lese.
En nevrose dette, en lesehemning, rett og slett, det butter, det butter, for jeg får angst for ikke å forstå, oppfatte, avisartikler går rimelig greit, men ikke bøker.
Men en bok er ikke verdifri, en bok av enhver art kommer med påstander, som man må forholde seg til, jeg leser romaner, og det blir bra det, til slutt, forholder meg til dem, de fleste er kjedelige.
Jeg leser noe filosofi også, til å bruke, få forstand av, men min nevrose er der hele tiden, i forhold til bøker, det går treigt.
Vondt å innrømme, jeg er i en dum greie om at jeg skal klare alt, det presser.
I dialog med pressen har jeg ikke kommet, ei heller med norske forlag, de store, jeg ser meg selv komme til en mening om at det er mye dritt som kommer ut, i verden, under leksa til de store forfatterne fra fortiden og dumme talentspeidere i forlagsbransjen og avisene og tidsskriftene, noen de selv kan ta æren for å ha fått fram, masse agendaer.
Jeg føler meg rett og slett sur på dette, grinete, jeg arbeider overmåte mye og er omskrevet og omtalt masse masse steder.
Men hva hjelper det meg.
Under tiden vokser det i meg et hat, andre ganger føler jeg meg bare sur, trist, nede, grinete, ekkel, nå som folk skal jobbe for en ny tid, er det ikke kamp lenger.
Kaldt går jeg dermed fram, intet er privat, alt er felles, menneskelig, min nevrose er din nevrose, jeg kjenner 3 som leser fort, vet om en til, men hva forventes av meg på dette området, være meg selv.
En bok som slår, vil jeg skrive, den kommer ikke med det samme, men jeg har opplegg.
Og det er mot motstand, mot motstand, hele tiden, og det er meget mye å se, føle, forstå, folk griner.
Jeg samler meg da, ser de menneskene jeg har å bale med, de har det ikke lett, forstår jeg mer og mer etterhvert, ikke de heller, men der å finne et felles språk er ikke lett det heller, noe som samler, i stedet for å splitte, vi må gå fram sammen, skape arbeidsfellesskaper, i den nye tid som skal bli bærekraftig, fremtid.
Audun Lysbakken i SV snakker om å bygge landet, bygge ny bærekraftig energi, finne tilbake til entusiasmen fra femti-tallet, etter krigen, på Marshall-hjelp, jeg blir litt kvalm av dette, rett og slett, for fremtiden er ny hele tiden.
Den sosialdemokratiske oppbyggingen av velferdsstaten var da, ikke nå, nå er det andre utfordringer, videre hvor skal man ta penga fra, om jeg tør spørre.
En verdensøkonomi på nytt grunnlag må bygges etter børsraset, etter world trade centre, to hovedhendelser i vår tid, 2001 og nå, dette må vi snakke om, der onkel Sam ikke kan komme med kapital tjent på rovdrift av naturen med olje og bilproduksjon, privatbiler til alle hjem, i fleng, dette er familien Flinstone, gått ut på dato.
Wilma, open the door!
Alle Flintstone tegnefilmer slutta med dette, at Fred Flintstone låste seg ute fra hjemmet, dette er sublimt, stor kunst, viser samfunnet, the american dream, der self made man er avhengig av kona, totalt. The family.
Den største amerikanske angsten er å miste familien, da blir du on the road like a rolling stone, kunst skapes.

Alkohole

Når man går på disse sjappene i Krakow, benevnt Alkohole, som er døgnåpne, kan man oppleve for eksempel kultur, på vin, at disse sakene ikke er til fyll, men til hygge, til kos, et trekk her ved kulturen, det å drikke er ikke tøft, det er ikke harry, det er ikke fjernt, det er ikke rølp, det er kultur, kunst, estetikk, alt, fint.

Impresjon

Impresjon
en gang skal jeg snakke. Nå skriver jeg, en gang skal jeg ikke bli sur, men være overbærende, jeg treffer folk. Er det slik det er? At det å snakke med folk er viktig? ja. Jeg ser været her er skiftende, i Krakow, videre ser jeg en løve av en polakk, og meg selv er det meg som bestemmer over, som alltid, jeg ser det frøkenaktige her og smiler av det, rolig, dette er ingen by for folk som vil snakke med andre enn sine arbeidskolleger.

Mongo

Mongo
På en måte er sentrum i verden Mongolia. Her panoramic view av Ulan Bator, der er det det skjer, skjedde, Djenghis Khans synspunkt, stor-khanen, vi kan betrakte alt ut fra dette området, der de reiste mot øst og vest.

Kraków

En greie med denne byen er ikke at den ikke likner Oslo, Torggata, forskjelligheten er på flere plan, det er alle kirkene, altrene, montrene, pavebildene, videre er det gatene, som er mer heavy, mer trafikk i sentrum, myldrende. Videre universitet i sentrum, med masse studieplasser, bygningene er gamle som faen, fra år 1500 og slikt, dette sødmer.
Markedsplassen kan man relatere til, Rynek Główny, der foregår det salg fra boder, så er det likt.
Trikker går rundt byen, skrangler rundt og rundt, omkranser gamlebyen, en greie som er historisk, stjerneform, med gamleby i midten, sentrert rundt gamlebyen, sånn er ikke Oslo, heller ikke Praha, der er gamleby på begge sider av elva.
Forskjellighet, flatt, elv.

Polen

Å lande på Kraków flyplass i mørke er fett, fjærlett. Taxe inn til terminalen, via buss, til ankomsthallen, direkte, virkelig effektivt og sikkert denne gangen, før tida i venterommet, bagasjen kom prompte. Buss.
Så salig. Merkelig dette her, plutselig kan jeg slappe av, etter en måned i Oslo, og litt Bergen, to overnattinger, en hendelsesrik tur til gamlelandet.
Skal man gjøre det makelig for seg? Ja, men ikke for makelig, det å ordne en del ting her på tre uker er for mye for langt, for kort tid.
Men uansett, ikke stress.

Analyse

Når man inviterer folk på lunsj, er det sprikende hva som kommer fram, av informasjoner, man får noe tak på det dersom man er aktiv. Man må lytte, føle på stemningen, en mottagelse her og der, ting skjer, ting sklir, meninger brytes, jeg går på.
Snusfornuft kommer, i forskjellige avskygninger, må man regne med, vidsynte perspektiver fins neppe, men i denne forsamlingen tåkeprater man som best man kan, for å desinformere.
Man er lunken, lukewarm, overfor Barack Obama, tar for seg the president-elect og sier at han får en vanskelig jobb og slikt, noe man selv altså ikke ville klart, egosentrisk tale.
Overkompetent, vi tror at Barack Obama vil løse børskrisa, for det der kan han nå, med masse folk rundt seg.
Og poenget er ikke at han skal løse dette alene, nå skaper han team.
Jeg joiner, rett og slett, deltar, påvirker, der det er mulig.

arrangement

Sunset boulevard

Sunset boulevard
Los Angeles, west coast, ved Pacific Ocean, storhavet, vi er der nå, ser vaskinga fra vest, som er som franskekysten, som Portugal, men dette er mer huge, next stop Japan. Stillehavet er større, størst, enormt, vi beveger oss på nye kyster og ser palmer. 34 grader nord og middelhavsklima. Samme breddegrad som Japan, Gibraltar, Kreta, Kypros, Afghanistan, for å ta et knippe, langt sør i forhold til Oslo som er på 60 grader nordlig bredde.
Sånne forhold sirkler oss inn, her i denne store byen ved havet med snødekte fjell bak, california, cala-fornix, bukt-bue, og en sånn der grad av forståelse kan man forstå dermed, med Los Angeles basin, ok, vi vender oss til dette området og skriver i vei om denne kanten av verden, der Los Angeles er spansk, og kan for eksempel uttales på spansk og da som Los AnGEles, trykk på nest siste stavelse, uten av vi vet dette helt sikkert, det kommer, ut av det engelske her, det amerikanske, det spanske er det opprinnelige her på vestkysten, helt klart, San Francisco, dette er katolsk så det holder, spansk 1500-tall, motreformasjonen, helgener all over, som i Sør-Amerika, dette hispanic område rett ved den mexikanske grensa, og så videre, bringer oss til San Diego og Sacramento og dette er spansk.
Nevada er også spansk som New Mexico, Louisiana fransk, vi beveger oss skyndsomt.

gøy

Har man taket på det hele, har man ikke taket på det hele, føler man seg fram, i usikkerhet, føler man grunnen briste under seg, et livssyn skapes, leve i det usikre

Rettigheter

Flere ganger sa hun at jeg burde flotte meg mer. I månedsskiftet mars-april tente jeg bål i skogen, satte over kaffen, pulver, bekken sildret.
Varmt var det ikke, men det ble grønt, ikke lenge etter, modellene kom inn i stua, en etter en, nesten skummelt, vi kastet terning på gulvet, slik ble de utvalgt.
Realitetene, utenfor noe gult, en bil, som suser av gårde. Jeg vet ikke hvor vant man er til dette, i verden, et mord, litterært, det poetiske mord, dermed sender jeg dette som en intro, en forpostfekting, der Trude Instumyhr ligger nede på jorda i blod. Hun er skutt,
Jeg burde flotte meg mer ja, hun sa det, og det at jeg burde ditten og datten satte meg ut, jeg har ikke noe med slikt å gjøre, jeg heter Jan Masturbicki.
Om jeg har gjort det, mordet, vet jeg ikke, for øyeblikket, men det kan ha klikka for meg en natt, det kan det, en tyv kom gjennom kjellervinduet, romsterte en natt, tok med seg to syltetøyglass, dette er også en kriminalhistorie, der han tok seg opp trappen til utgangsdøra og veltet en blomst, var det meg.
Eller deg, ingen vet, hva var det i de to syltetøyglassene mon tro

Mir

Gi lyd, gi labb, røyk snabben, jammen, som man sier og skriver Mir, som ikke er en potet, heller ikke en varm potet, er det lydprøve i kveld, monitor'n virker, som det skal, og Origami Galaktika varmer opp for seg selv, fett.
Videre er det kjeller på stedet, på dypet, i mørke kvelder som sender vibrasjoner ut i verdensrommet til de skrå bredder på Parkteatret og andre steder i verden og Bergen.
Mir var før en romstasjon, nå er det en kafé, fra 1997.