.
Hm. Norge er karakterisert ved lua i hånda, og nisselua langt nedover øra, som en struts, videre seg selv nok, her i nord, jeg føler meg nå i stand til å begynne å karakterisere det norske på en ny måte.
Nordmenn er ansett som godtroende, ensomme mennesker som trenger andre, dermed blir ukritiske, til inntrengere, innvandrere.
Jeg tror det der er så ymse, ikke i Norge, det er nordmenn i utlandet, på reise, til sjøs fra før, som møter folk med velvilje der de kommer. Ikke hjemme.
Nordmenn liker hogst, brennevin. Videre liker nordmenn å kødde det til for seg, skape forvirring, det er vi mestre til, komme inn i floker, uløselige, der er jeg.
Jeg ser, organisere noe som ikke lar seg gjøre, skryte av dette mens man holder på, nå er vi i gang, og så blir det ingenting av det, og man er sur dersom noen kritisere, gå på håpløse prosjekter, det er jeg god på.
Jeg ser, og så er vi gode på hemmende selvkritikk. Dette gåkke. Det er noe urealistisk ved Norge, svinger mellom optimisme og pessimisme, rett og slett, vi har ikke kontakt med virkeligheten.
Vi ere en nasjon vi med, ikke med, ikke stolt, ikke rett frem, gå til siden, gå utenom sa bøygen, vi er ikke til stede i denne verden.
Norsk hiphop, for eksempel, det dårligste vi kan, videre er vi dårlige kopier av internasjonale trender så til de grader for tiden, er ikke.
Erbe, arbeid, det gidder vi ikke, tar skippertak og tror dermed alt går greit, som jeg ja. Det vedvarende rolige er for eksempel polakker ekstremt mye bedre på. Prosess, mot et mål, uten videre rett fram. Bare gjøre det. Full forvirring.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment