Nøkkelen til det polske språk

 

Ligger limt inn i en gruve, forsegla, ligger der du minst aner, ligger i oglądać, som betyr to inspect, se nærmere på, det er noe her, å glane, på norsk, polakker glaner. Under renessansen var Polen i front, avantgarde, alle lærte seg polsk i Europa, det var mote. Det kuleste språket, i dag er det engelsk.
Nå glaner polakkene, fra fortiden, fra en fremmedhet, fra landsbygdsromantikk, vist i standardverket Pan Tadeusz, polsk nasjonalepos fra 1830, merkelig dette her, Polen er tilbakeliggende, har ikke fulgt med tida.
Tilforlatelig er Polen bare dritt, konservativt, sure, sier bare det som er opportunt, drømmer om fordums storhet og glede, i drøm. Det mest nostalgiske landet i verden.
Hvorfor blir ikke polakker satt pris på lenger? Fordi de er umulige å forstå, skal ha respekt for alt de gjør hele tiden, mamma!
Vant til å være i front, på kunst, arkitektur, musikk, politikk, vi spiller munnspill, polakkene spiller jazz og klezmer og tar det derfra.
Dermed ses litteratur, Jerzy Andrzejewskis Aske og diamant, fra 1945, som jeg fant på en bokmesse på Holmlia, på norsk, utlest, gammel, pensum i Polen, alle har lest den, filmatisert, de er lei av boka, filmen, pensum, som Pan Tadeusz.
Nydelig! Andrzejewskis roman er til å få forstand av, stor skjønnhet i blikk og beskrivelse, det dreier seg om å se Polen rivd mellom det polske og det verdensbeskuende, maltraktert av love.
Den polske kjærlighet og ynde under renessansen og videre ble til bornert adelsdritt og romantikk og er forsegla i en sump, et sted.
Der ligger det, nå er det flom, og det er forborgent og det er stor tragedie nå hele tiden, wielka tragedia og alle griner etter flystyrt.
Polska!
Jeg ser det kommer opp av og til i kraft, i vennlighet, i kritisk blikk, spontant, i voldsomheter, i de nåværende politiske partier, PiS, PO, og det dreier seg om en type feighet der de ikke tør være seg selv, for de får ingen respons på det, ingenting er ekte i dette landet nå, bare ironi.
Der ligger nøkkelen begravet, de skjuler sitt eget, for de har slutta å tro på det. Oglądać! Se det mennesket! INRI!
Jesus! Nei, det er dessverre ut, det tilhører en forgangen tid, jomfru Maria og alt slikt piss, det var den kristne enhetskultur i Europa som Polen ble hovedeksponent for, slutt for alltid.
Den kristne skjønnhet er absolutt historie, til å studere, til å få forstand av, men det er nytt nå med individet som sentrum og tro på seg selv og sine drømmer uten våpen.
Renessansen var en kultur med et annet fokus enn en selv, den store fortiden i Hellas og Roma som ble gjenoppdaga på ny grunn, etter middelalder med kristen romersk enhetskultur med Karl den store år 800.
Jeg går berserk i dette og sår et frø i dette etter beste evne der Søren Kierkegaard innvia meg i filosofien med setningen Subjektiviteten er sannheten fra Avsluttende uvitenskapelig etterskrift til de filosofiske smuler, fra 1840 et eller annet og nå ser jeg dermed det polske individ, tilforlatelig i smør, i gjørme, i ferd med å gå under, i tekstfortalt idioti, leser bøker så øyet blir stort og vått, blir ikke klokere.
Dermed er språket der i dzień dobry, god dag, i cześć, hei, ære deg, og videre i fleng der kasus skalles av i hvitt.