Estetikk

 

Skjønnhet, det sublime, det som faller en i øynene, det du tiltrekkes av, en spontan følelse, et rykk i bevisstheten. Skjønnhet bare er der, det er spontant, umiddelbart. Det som tiltrekker deg, det du får tårer i øynene av, føler liv.
Estetikk er ikke lett å definere, for det tilhører en annen kategori, og er personlig, en solnedgang er for noen skjønn, for andre kjedelig, en skyformasjon desslike, kommer an på stemninga og bevissthetens retning, ens interesse, ens åpenhet for dette.
Jeg er ikke forferdelig opptatt av estetikk, men jeg vet når jeg ser en skjønn kvinne, en pen vase, et godt musikkstykke, jeg tar dette direkte på følelsen, det som sier meg noe.
Et godt kunstverk er noe som treffer meg, som nå når jeg leser Gustave Flauberts Madame Bovary, og syns dette er storslagent, fint og flott og opplysende og lærerikt og viser litteraturhistorien mer tydelig for meg, tillike menneskenes erkjennelseshistorie. Fra 1855, jeg ser den i kontekst og skal lese den gjennom rolig, ser likheter med andre romaner fra tilsvarende tid, Flaubert født 1821, tilsv Dostojevski, noen år før Ibsen og Tolstoj, et tidsbilde, et drama.
Jeg kan ikke si at jeg noengang leser bøker ut fra underholdsningsverdi, den tid er forbi, om den noen gang har eksistert, jeg leser bøker ut fra erkjennelsesverdi, som jeg nå har lest Solaris av Stanislaw Lem, to romaner av Garborg, Holbergs Nils Klim og mer, vider er jeg en fyr som har en greie på at Kristoffer Uppdal er verdens største forfatter.
Og jeg får ofte nytt syn på et kunstverk jeg har vært opptatt av en smule, slik som Dostojevskijs roman Idioten, nylig.
Estetisk verdi, noe som gir øynene ro, god stemning, slikt, er meg ikke likegyldig, men sannhet går foran det skjønne.