Den polske diskurs

 

Måten man taler på i dette landet er å snakke i en bestemt kode, som dreier seg om det polske ståsted. Polen mellom landene. Se seg selv som sentrum i en verdenspolitisk situasjon. For å tydeliggjøre dette er polakken meget opptatt av historie, generelt, argumenter fra alle tider, om hva som truer Polens eksistens. Å opprettholde nasjonen er det alt dreier seg om, det er basic.
Man opplever fortsatt Polen som en truet nasjon.
For utenforstående er dette ikke lett å se, eller forstå, ta høyde for, for hva skulle true Polen nå, med medlemskap i EU og NATO, for eksempel, nasjonen synes meget sikker i den nåværende verden.
Polakkene vurderer å hele tiden, ser svart på det, ut fra historiske erfaringer. Dette er Polen.
Merkelig, syns nå jeg, men dette er realitet.
Videre skal man ikke se seg blind på dette, de er elskelige og tøffe og nerveslitende på dette, utlendinger blir langsomt innviet i denne tenkningen, der naboskapet med Litauen er en realitet, også katolsk, naboskapet med Hvite-Russland og Ukraina er en annen greie, de kan være buffere mot Russland, først og fremst. Tsjekkerne og slovakene er venner.
Tyskerne er gamle fiender, relatert i EU og NATO, der forholder man seg saklig med fingerspitzgefühl, lar seg ikke tråkke på tærne, viser makt når det er nødvendig.
Rolig nå, å opprettholde Polen er det alt dreier seg om.
Slaget på Stiklestad, i 1030, spiller ingen role i norsk politikk nå, heller ikke 1319 da Hårfagre-ætta døde ut med Håkon V Magnusson, heller ikke unionen med Danmark fra 1380, eller 1536 da Norge ble dansk provins etter selvstendig unionspartner før det.
1814 er bare en markering 17. mai hvert år, 1905 makeres nesten ikke, eller 8. mai 1945. Vi føler oss trygge.
Å opprettholde en nasjon mot motstand er det polske, nå, jeg ser inn i dette, kjempende nasjonalisme, alle er med på det, og det er den polske begeistring for egen nasjon, som alle er med på, i flid og samtale og utenlandsreiser, det er til å få forstand av, man minnes en opposisjonell roman fra Polen 1980, Tadeusz Konwicki, Den lille apokalypse, Mała Apokalipsa, hvor handlingen er lagt til en fremtid der Polen blir en russisk provins, delstat. Hovedpersonen skal brenne seg i protest utafor Stalins kulturpalass i Warszawa.
Panslavismen, ses her, en ideologi i Russland, eksisterende, der Russland skal være leder for den slaviske verden, en hel bevegelse på dette, Fjodor Dostojevskij var for eksempel slavofil, likte bestemt ikke polakker, aldri, så på dem som skurker.
Dette vet polakker, til og med verdens største forfatter, i alles bevissthet, hadde den greia. Huff, man blir redd, paranoid, hvilken verden lever vi i egentlig, tenk om Polen skulle opphøre å eksistere! Første linja i den polske nasjonalsangen går «Ennu er ikke Polen fortapt», og så videre, dette er et land som vet om sin mulige ikke-eksistens, rett og slett, hele tiden, til enhver tid, det er en apokalytisk nasjon, i endetidsprofeti, kristen, martyrisk, som kjemper for sannhet og rett, og mener det er prinsipielt håpløst, her er den polske katolisismen, martyriet er det eneste, for frihet.
Dette kan tas tak i.