Flue på veggen

 

Ofte, la oss si to ganger om dagen, er det slik at jeg flyr rundt som en gal og ser meg tilbake stadig vekk, for tiden, flyr rundt folk og frøkner i badedammen Oslo og skjønner lite, evt. ikke en dritt, forferdelig.
Men det er nødvendig, i dette hølet av en by, med kunnskapsløshet all over, sentrum i verden, on top of the world, moneymessig, men det er en stor brudulje her med et flerkulturlet samfunn som ikke henger sammen for fem øre, der det er noe som skurrer, nemlig kvinnene, som enten ikke er til stede eller er underdanige, der ligger ondets rot, jeg er ikke krigersk.
Synd å si, for noen, der jeg sitter utafor en pub jeg går på mye, der de ikke kan snakke sammen, ikke diskutere, ikke ha samtale som bringer erkjennelse, bare depressivt pisspreik, jeg er i vånde og målbærer det å kunne holde kjeft inntil noen skjønner at de ikke vet alt, at ens meninger er til diskusjon ikke til framvisning, så det.
Meninger som bare skal vise gruppetilhørighet, at du er kul, bør du virkelig lenger ut på landet med, der er jeg altså flue på veggen, der også, så også her, på en kafé på Løkka, videre på gata og på Oslo S og slikt, jeg ser dette med gruppetilhørighet smerter meg som en supernova, rett og slett, her er det ikke snakk om diskusjon og å flate ut, bare spille på lag.
Sånn.